Innlegg: Som å tisse i buksa

Norge styrer mot alvorlig boligmangel. Ifølge Boligprodusentene er dagens boligbygging den laveste siden målingene begynte i 1999. Sannsynligvis må vi veldig mange år tilbake for å finne tilsvarende tall, kanskje til 2. verdenskrig. Dagens bygging er under halvparten av det årlige behovet på 30 000 enheter. Det medfører mange ringvirkninger og symptomer for samfunnet vårt. Nå mister byggebransjen mye kompetanse, Fastlands-Norges BNP synker samt økt inflasjon, rente og økonomisk ulikhet.

I et marked dannes priser som en funksjon av tilbud og etterspørsel. Mange har nok blitt overasket over at boligprisene ikke har sunket betydelig de siste 2-3 årene gitt kraftig økte renter som jo isolert sett skal begrense etterspørselen etter boliger. Tilbudssiden har muligens blitt påvirket enda mer enn etterspørselssiden. For få boliger trekker boligprisene oppover og har gitt kraftig økt husleie. Så lenge boligbyggingen er under boligbehovet vil underskuddet vokse og denne effekten forsterkes.

Når vi vet at kostnader knyttet til bolig vektes nesten ¼ i KPI er det et paradoks at inflasjonen fra bolig kan øke ved økt rente. Det blir litt som å tisse i buksa. Kanskje må Norges Bank justere tapsfunksjonen sin? Eller snarere, finanspolitikken og øvrig offentlig forvaltning må henge sammen med pengepolitikken. Regjeringens forslag til statsbudsjett 2025 er ekspansivt med et rekordhøyt oljepengeforbruk og inneholder dessverre lite konkrete tiltak for å forsyne befolkningen med bosteder. En ekspansiv og lite treffsikker finanspolitikk er med på å trekke opp inflasjonen og skyve på rentenedsettelsene.

På den ene siden fører økte renter og strenge krav til boliglån til lavere etterspørsel etter boliger. På den andre siden gir økte renter på byggelån, for omfattende reguleringskrav, tekniske krav, knutepunktstrategi og lange behandlingstider høye byggekostnader og tomtepriser som løfter tilbudskurven. På toppen av dette kommer dokumentavgift, eiendomsskatt, formueskatt på bolig samt andre ineffektiviteter som gir et dødvektstap i markedet og medfører at antall bygde boliger blir enda lavere enn det kunne vært i et mer velfungerende marked. Mon tro om dette fører til lavere eller høyere boligpriser og husleie?

Bolig er, gjennom å være den største formueskomponenten for folk flest og grunnet realboligprisveksten, den viktigste årsaken til økonomisk ulikhet i Norge. Utlånsforskriften innebærer at individer som har god betjeningsevne, men for lite egenkapital ikke får boliglån. Den ble innført for å dempe gjeldsveksten hos norske husholdninger i et lavrentemiljø, men fungerer kontraproduktivt i dagens virkelighet. Den gjør at færre kommer seg inn på boligmarkedet og de som er inne øker sin formue gjennom boligprisveksten.

Ofte faller politikere ned på at omfordelende skatter og reguleringer er svaret på utjevningspolitikken. Som vi har etablert over er det som å tisse i buksa. Man bør se på å justere skatter og avgifter samt deregulere og forenkle byggeprosesser. Dette vil legge til rette for lavere tomtepriser og byggekostnader og følgelig økt boligbygging. Ved at man dermed vil behandle årsaken og ikke symptomet vil lavere inflasjon og renter samt mindre økonomisk ulikhet følge.

Dagens boligpolitikk er som å tisse i buksa hvor økt rente sammen med fravær av andre tiltak for å øke boligbyggingen er urinen.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.