Utviklingen i anleggsbransjen uroer - de statlige byggherrene må følge opp

Det er ikke første gang man avdekke uregelmessigheter på store infrastrukturprosjekter hvor det er inngått omfattende kontrakter. Det blir nok dessverre ikke siste gangen heller. Nylig varslet blant annet Arbeidstilsynet om brudd på arbeidstidsbestemmelsene ved utbyggingen av Ryfast-prosjektet.

Hvor omfattende brudd på regelverket som til slutt vil bli avdekket ved gigantutbyggingen på Follobanen, tidenes største norske infrastrukturutbygging, vet vi foreløpig ikke – men det som ble kjent onsdag er selvsagt meget uheldig – for alle parter. Bruddene skal gjelde reglene for maksimalt antall tillatte arbeidstimer, pålagt hviletid, bruk av overtid og mulig brudd på minstelønnssatsene på Follobaneprosjektet. Det er nå så alvorlig at Jernbaneverket har varslet at de kan komme til å holde tilbake utbetalinger om ikke forholdene ryddes opp i. Prosjektdirektør Erik Smith i Jernbaneverket sier at han også er overrasket over omfanget.

Det er positivt at Jernbaneverket avdekket uregelmessighetene, men det er naturligvis meget uheldig at disse bruddene har etablert seg på prosjektet hvor man tidligere har uttalt at dette er noe de vil passe ekstra godt på. Jernbaneverket setter nå enda mer trykk på oppfølgingsarbeidet, og sier de vil arrangere kurs for hovedentreprenørene. Vi burde vel forvente at de store kontraktspartene ikke skulle ha behov for kurs i hvilke regler som gjelder i det stadiet i utbyggingen nå befinner seg i.

Som nevnt er ikke dette eksempelet enestående. Det har dessverre utviklet seg til å bli mer vanlig enn vi kan akseptere. Kampen om anleggskontraktene øker stadig, og en rekke aktører som tidligere ikke var en del av det norske anleggsmarkedet er nå kommet til – mange av disse har liten eller ingen bakgrunn fra norske prosjekter. I en stadig hardere kamp om de store anleggsoppdragene, har man stadig presset marginene nedover og det vil ofte kunne føre til at man ser etter muligheter på å spare penger på steder man ikke gjorde tidligere. Da vil man kunne oppdage at enkelte prøver å ta noen snarveier, både innenfor og utenfor regelverket. Vi har problematikken om hva som er reel bostedsadresse og ikke, som benyttes for å spare store pendlerutgifter. Når man også oppdager oftere brudd på arbeidstidsbestemmelsene, og selvsagt enda mer alvorlige brudd på minstelønnssatsene, utvikler dette seg i helt feil retning.

Her er det flere som må ta sitt ansvar. Hovedentreprenørene har helt klart et ansvar for å sikre at de leier inn underentreprenører som har sysakene sine i orden. Men ikke minst har byggherrene, og i de statlige utbyggingene som vi her snakker om, gjelder dette de store statlige utbyggerne, et stor ansvar. De må sikre seg at de inngår kontrakter med dyktige og seriøse aktører – som samtidig kan levere til et fornuftig prisnivå. Dette er en jobb som i stor grad må gjøres før kontraktsinngåelse. I etterkant kan man kun kontrollere og straffe samt etterstrebe forbedringer om det ikke gjøres riktig. Dette er dermed ikke den beste måten å sikre en sunn og god utvikling for hele anleggsbransjen, som må være målet for alle parter.

Mange er nå bekymret for utviklingen, og det med rette. Det er ekstremt viktig at man nå får et overordnet syn på situasjonen av bransjen, og ser hva som er i ferd med å skje, og deretter må man spørre seg – hvilken utvikling ønsker vi – og hva kan vi gjøre for å komme dit?