Stortingets prosjekthåndtering bør få konsekvenser

Riksrevisjonen, i denne saken ledet av nestleder i riksrevisorkollegiet, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, kom med knallhard kritikk i sin rapport rundt hva som er blitt gjort, og ikke minst hva som ikke er gjort, i det store utbyggingsprosjektet rundt utvidelsen av Stortingskomplekset i Oslo.

Granskningsjobben er gjort på oppdrag av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité - og den bakenforliggende årsaken er den enorme kostnadssprekken og tilsynelatende mangelen på kontroll i prosjektet. Utbyggingen som opprinnelig skulle koste rundt 600 millioner kroner, er nå estimert å koste 1,8 milliarder kroner. Man frykter at sprekken ikke vil ende med dette – det er antydet at kostnadene skal ytterligere opp.

Riksrevisjonen hovedkonklusjoner sier blant annet at prosjektet har hatt en kraftig kostnadsøkning som bare delvis kan forklares med at prosjektet har endret karakter, det er lagt mer vekt på tidsplan og funksjonalitet enn på å sikre kostnadskontroll, prosjektorganiseringen har ikke vært tilpasset prosjektets kompleksitet og omfang, mangelfulle utredninger ligger til grunn for kostbare valg, bedre kvalitetssikring kunne ha avdekket svakheter ved byggeprosjektet, Stortinget mangler et regelverk som skal sikre god og effektiv gjennomføring av store byggeprosjekter, utvidelse av avtalen om prosjektering fulgte ikke anskaffelsesregelverket og at Stortingets beslutninger om å bevilge penger til prosjektet er tatt på et ufullstendig grunnlag.

Dette er åpenbart meget alvorlige funn. Det alene at Stortinget, som vedtar landets lover, ikke er i stand til å følge det offentlige innkjøpsreglementet er selvsagt mer enn uheldig – men at man ikke er i stand til å se sine begrensninger som en profesjonell byggherre er egentlig mer alvorlig. Å gå for en utbygging der Stortinget, og da presidentskapet og Stortingets administrasjon, selv skulle styre dette store prosjektet, var et bevisst valg man selvsagt ikke skulle tatt. Vi håper det kom innvendinger mot dette i forkant, men dette er da tydeligvis innspill man har valgt ikke å følge. Uten at vi skal konkludere hele denne utbyggingsprosessen nå – kan man si at det meste som kunne gå galt for byggherren, har skjedd.

Det kan synes som man ikke har tatt innover seg kompleksiteten og de mange fallgruvene det ligger i å styre et så omfattende prosjekt, selv om man skulle velge å hente inn aktører til å utføre selve jobben. Man må uansett sørge for å ha en god byggherrekompetanse - og det er naturligvis byggherrens eget ansvar å se til at dette finnes. Det at man har valgt å kjøre prosessen slik som Riksrevisjonen nå belyser, vitner om en mangel på respekt for en slik omfattende oppgave og ikke minst rundt bruken av det offentliges penger. Det vil definitivt være skadelig for landets folkevalgte at det synes som om man har en såpass lettvint holdning til samfunnets felles midler.

Det er åpenbart at statens egen byggherreorganisasjon, Statsbygg, skulle administrert dette prosjektet. Hvorfor man valgte å utelate denne kompetansen vites ikke - men det virker som at man ikke har hatt forståelse for oppgaven som skulle utføres. Nå konkluderer vi ikke med at man kunne utelukket noe slikt som man nå opplever med Statsbygg ved roret – men risikoen ville blitt betydelig redusert. Statsbygg kjører tross alt flere milliardprosjekter hvert år – det gjør ikke Stortingets ledelse.

Flere er også overrasket over presidentskapets håndtering av denne saken. Stortingspresidenten legger mye av skylden over på rådgiver Multiconsult – og mener oppdraget til Riksrevisjonen bare delvis er besvart med sin rapport, ettersom rådgiverens rolle ikke er belyst i rapporten. Nå er det i utgangspunktet offentlige instanser Riksrevisjonen er satt til å se nærmere etter i kortene - og vi regner med ansvarsavklaringer utover dette vil komme frem senere. Sett i lys av den kraftige kritikken fra Riksrevisjonen, fremstår det likevel som lettvint å legge så stor skyld over på rådgiveren. At Stortinget også velger å sende ut kommentarer gjennom en pressemelding på en rapport Riksrevisjonen skulle legge frem et par timer senere, fremstår også som nokså underlig.

Denne saken er ikke en belastning bare for det sittende Stortinget og presidentskapet – flere feil synes også ha blitt gjort under forrige Stortingsperiode. Det er derfor flere som må ta på seg skylden her. Et element i saken er også at lederen i riksrevisorkollegiet, Per-Kristian Foss, satt som andre visepresident i Stortingets presidentskap fra 8. oktober 2009 til 30. september 2013 – og har dermed vært inhabil i behandlingen av denne saken.

Hvordan denne saken ender til slutt vet vi foreløpig ikke - men at den bør få konsekvenser utover denne rapporten burde være selvsagt - noe også flere har påpekt allerede. Det ville skjedd alle andre steder.