Smittet av oljesyken?

Det heter seg at veien til et visst varmt sted er brolagt med gode intensjoner. Nettopp slike gode hensikter er uten tvil drivkraften bak et stadig ekspandere lov- og regelverk i byggenæringen. Nye forskrifter, regelsett og utvidede lover, har som regel de aller beste formål – for eksempel økt tilgjengelighet, bedre arbeidsmiljø, mindre forurensning og lavere klimagassutslipp. Problemet er bare at når absolutt alle hensyn skal ivaretas, og absolutt alle mål blir like viktige, lurer myndighetene i realiteten bare seg selv. I stedet for å gi klare styringssignaler til byggenæringen, bes våre medlemmer om å følge en endeløs rekke regler, som lett kommer i motstrid til hverandre. Stadig mer tid brukes på å dokumentere oppfyllelsen av finmasket regelverk, og stadig mindre tid blir igjen til å gjøre byggejobben på en skikkelig måte. De dyktigste fagfolkene fyller ut skjemaer, fremfor å reise bygninger. Det driver kostnadene opp, og risikerer å presse kvaliteten ned.

Utviklingen i regelverket viser hvor ille det kan gå når den byråkratiske og juridiske logikken får sette premissene for hva som er god boligbygging. Norge har et utmerket embetsverk, høyt kompetente og pliktoppfyllende kvinner og menn befolker departementer og direktorat. Men kunnskapen de besitter er den juridiske– ikke byggfaglige. I den byråkratiske tenkemåten går regler fra å være virkemidler, til å bli mål i seg selv. Dokumentasjon sklir ut fra å ivareta nødvendig innsikt og historikk, til å bli et styringsinstrument først og fremst utviklet for å passe byråkratiets egne behov. Når juristene vinner alle kampene mot ingeniørene, blir ikke resultatet bedre, sikrere og grønnere bygg. Og i alle fall ikke billigere utbygging! Resultatet blir en byggeindustri som begynner å se regelverket som en motstander av sunn fornuft, fremfor et hjelpemiddel.

Det er synd. For samfunnsmålene politikerne ønsker å nå, deler byggenæringen fullt ut. Ta arbeidet med å sikre seriøsitet og fagkompetanse, og motvirke sosial dumping. Her er det næringen og fagbevegelsen som går i første rekke, mens departementet kvier seg for å gjennomføre aktive tiltak. Eller klima- og energiområdet; her ligger boligprodusentene fremst i skoa for å utvikle nye, bærekraftige løsninger. Drivkraften er markedet- forbrukere som forventer energieffektive løsninger og bygg som tåler et våtere og varmere klima.

Utfordringen oppstår når reglene blir så detaljerte at de umulig kan unngå å motsi seg selv, samtidig som kravene til dokumentasjon og kontroll blir så omfattende at de undergraver sitt eget mål. La meg ta et eksempel: På stadig flere områder blir det krav til uavhengig kontroll. En tredjepart skal inn for å vurdere om alle krav tilfredsstilles. I tillegg til å skape et nytt lag med dokumentasjon og papirarbeid, bidrar kravet til å utydeliggjøre ansvaret. Det er i byggenæringen som i politikken: Jo flere som får ansvar for det samme, jo større er sannsynligheten for at ansvaret pulveriseres. Kvaliteten stiger ikke proporsjonalt med antall uavhengige konsulenter og kontrollører, selv om andelen korrekt utfylte dokumenter kanskje gjør det.

Oljenæringen viser at det ikke er vanskelig å drive kostnadene opp i gode tider. Også i boligmarkedet har det vært gode år, i alle fall i de store byene. Når pilene peker oppover, kan det være lett å la seg friste til å innføre krav, mål og regler, som hver for seg virker både aktverdige og relativt rimelig å innfri. I flere år har departement og direktorat kunnet dytte regningen for stadig mer komplekse regler over på forbrukere, i et marked der byene har satt prisnivået.

Men i årene som kommer trenger Norge en boligpolitikk som er tilpasset hele landet – ikke bare et glovarmt marked i Oslo sentrum. Standarden for hva som er godt nok må settes av hensynet til kvalitet og miljø – og at alle skal ha et sted å bo, ikke av hva de aller mest kjøpekraftige potensielt har råd til.

Den sittende regjeringen gikk til valg på forenkling. Det fortjener den honnør for. Men skal forenkling bety noe i praksis, må det faktisk resultere i at regelverket reduseres i omfang og detaljeringsgrad. Det er et politisk ansvar å prioritere. Regelverket må sikre det som er viktig, ikke det som er «kjekt å ha.» Ansvar må plasseres, ikke pulveriseres, og dokumentasjon bidra til sikkerhet, ikke sysselsetting. I Norge er tilgangen til en trygg bolig en bærebjelke i velferdssamfunnet. Skal dette videreføres, må regelverket åpne for at det bygges nok boliger til en pris det er mulig å betale for folk flest.