Noen ganger spør man ikke hva det koster

Nylig leste jeg en reportasje i Tidens Krav om vindkraftutbyggingen på Smøla og hva dette har betydd for havørnbestanden. Den årlige snittkostnaden i havørn-undersøkelsen vil fram mot 2016 være på 3,7 millioner kroner, eller 475.000 kroner for hver havørn som i snitt blir funnet død i vindmølleparken årlig. Det viser tall Tidens Krav har innhentet fra Statkraft.

I dag har fugleforskerne kartlagt ca. 45–50 voksne havørnpar i kommunen. Det betyr at forskingen på konflikten med vindmøllene alene utgjør minst 74.000 kroner pr. havørnpar årlig.

Til sammenlikning viser Helse Møre og Romsdals forskingsmelding at helseforetaket regnskapsførte cirka ti millioner kroner i utgifter til helseforsking i fylket i fjor. Det utgjorde 38 kroner per innbygger i Møre og Romsdal.

– Det er helt vanvittig. Rovfugler og rovdyr har fått en slags gudestatus i Norge, det er nesten blitt amerikanske tilstander, sier Per Terje Baadnes til avisen. Vi må si oss enig i det.

Han er spesielt kritisk til pengebruken ut ifra at havørnbestanden ikke er truet.

– Det ble påstått på forhånd, men i dag viser jo tellinger av bestanden har økt i stedet for å minke. Det ser jo også vi som bor på Smøla. Havørnen finnes ikke truet, verken her eller andre steder i landet. Det beviser vel det faktum at vi driver eksport av havørn til Irland og Skottland, sier Baadnes.

Ikke enestående

Dette eksemplet fra Smøla er dessverre ikke enestående.

Jeg vet ikke om vi noen gang har laget en samlet oppstilling over hva samfunnet årlig betaler for alle utgravninger og alle andre undersøkelser. Slår vi sammen alle tallene er jeg redd for at vi snakker om milliardbeløp. Da trekker vi inn ikke bare kostnadene til de mange undersøkelsene, men også til forhold som gjør at prosjekter forsinkes i årevis.

Hvor er fornuften?

Nylig så jeg et fjernsynsprogram vedrørende konsesjonsvilkår som går på utsetting av fisk i regulerte vassdrag. I mange oppdemmede dammer er det nå så mye fisk at den naturlige balansen blir ødelagt. Alle synes å være enig om at storfisken er blitt borte og det synes å være bred enighet om at livsgrunnlaget for fisken i vannet ikke er god. Fisken blir mindre og mindre på grunn av overbefolkning, men likevel settes det ut enda mer fisk. Det må man gjøre for å opprettholde konsesjonsvilkårene. Hvor er fornuften?

Det som forundrer i mange slike saker er at de som driver undersøkelser er utstyrt med skylapper. De jobber kun ut fra sitt eget snevre felt. Det kan de fortsette med. De vet nemlig at andre betaler regningen.

Selvsagt skal det gjennomføres undersøkelser når nye veier, jernbaner og vindkraftanlegg skal bygges. Men det må være et visst samsvar med kostnadene ved slike undersøkelser og de resultater man oppnår – og ikke minst den nytte man har av undersøkelsene.

Det må være mulig å bruke samfunnets midler på en bedre måte enn det vi ofte ser i dag.