MVA ved tvist og tap på krav - en replikk

Advokat Mosti skriver videre at en entreprenør ikke har rett til å kreve merverdiavgift på utestående fordring tilbakeført fra skattemyndighetene dersom kravet er omtvistet. Reglene er mer nyansert enn det advokat Mosti synes å gi inntrykk av.

Rettstilstanden advokat Mosti beskriver ville vært et alvorlig rettssikkerhetsproblem. Hvis en entreprenør var forpliktet til å utstede faktura med merverdiavgift til byggherren når byggherren bestrider kravet, ville dette medført at entreprenøren måtte betale merverdiavgiften til staten uten å få den betalt av byggherren samtidig som byggherren kunne få den samme avgiften refundert av staten uten å ha betalt avgiften til entreprenøren. En slik plikt til å fakturere et omtvistet krav ville altså i realiteten innebære en verdioverføring fra entreprenøren til byggherren, midt oppi en tvist mellom partene. En plikt for entreprenøren til å finansiere byggherrens "krigskasse", som potensielt kan påvirke utfallet av tvisten mellom partene. Lovgiver har neppe ment at reglene skal virke på denne måten, og reglene må da tolkes slik at dette ikke trenger å skje.

Reglene for fakturering og beregning av merverdiavgift
Plikten til å beregne merverdiavgift gjelder for avgiftspliktig omsetning, dvs. for levering av varer og tjenester mot vederlag, og beregningsgrunnlaget for avgiften er da det avtalte vederlaget for leveransen, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1, jf. § 1-3(1)(a), og § 4-1. Hvis det er uenighet om det har funnet sted en leveranse som berettiger vederlag eller hva som er det avtalte vederlaget, så er det uklarhet knyttet til om det foreligger avgiftspliktig omsetning og eventuelt hva som er beregningsgrunnlaget for avgiften. I slike tilfeller må de privatrettslige forhold avklares før det kan konstateres at det foreligger plikt til å svare merverdiavgift etter merverdiavgiftsloven.

Plikten til å utstede salgsdokument (fakturere) og hva fakturaen skal inneholde, er regulert i bokføringsloven og tilhørende forskrift. Entreprenørtjenester skal faktureres i samsvar med bygge- og anleggsarbeidets fremdrift, eventuelt senest en måned etter at arbeidene er fullført, jf. bokføringsforskriften § 8-1-2a. Disse reglene må ses i sammenheng med reglene om hva fakturaene skal angi av opplysninger og bokføringslovens generelle krav om at fakturaen skal utstedes med korrekt og fullstendig innhold, herunder korrekt vederlag og merverdiavgift, jf. bokføringsloven § 10 og bokføringsforskriften § 5-1-1. Dersom det er usikkerhet knyttet til hva som er korrekt vederlag, f.eks. fordi det er tvist om hva som er det avtalte vederlaget, må reglene etter mitt syn forstås slik at tidspunktet for utstedelse av faktura suspenderes inntil vederlaget er avklart slik at entreprenøren kan utstede faktura med korrekt vederlag iht bokføringsloven. Hva som er korrekt vederlag vil tidsnok bli avklart, og det er ingen gode grunner som tilsier at entreprenøren i mellomtiden skal være tvunget til å utstede faktura med det som kan vise seg å være feil vederlag.

Dersom entreprenøren likevel velger å utstede faktura som angir et vederlag entreprenøren mener å ha krav på, så må fakturaen også angi merverdiavgift beregnet av dette beløpet, jf. bokføringsforskriften § 5-1-1. Entreprenøren må da også rapportere og betale avgiften til skattemyndighetene selv om det fakturerte vederlaget ikke er korrekt, jf. merverdiavgiftsloven § 11-4 og 15-9. Entreprenøren vil så kunne korrigere faktureringen og rapporteringen av merverdiavgift med kreditnota og utstedelse av ny faktura, jf. skatteforvaltningsloven § 9-4 og skatteforvaltningsforskriften § 9-4-2.

Dersom det er tvist om vederlaget og entreprenøren velger å avvente fakturering til korrekt vederlag er avklart, bør det opplyses om dette i merknadsfeltet eller vedlegg til mva-meldingen. På denne måten vil skattekontoret være orientert og det vil da ikke være grunnlag for sanksjoner dersom skattekontoret skulle mene at merverdiavgift skulle vært beregnet. Dersom oppdragsgiver har fradragsrett vil den utsatte faktureringen være uten avgiftsmessig betydning for staten, og det er da ingen grunn for skattekontoret til å bruke ressurser på saken. For entreprenøren vil det imidlertid kunne være av stor betydning, også fra et rettssikkerhetsperspektiv, å kunne avvente faktureringen til korrekt vederlag er avklart. Regelverket bør derfor tolkes og praktiseres slik at det åpnes for dette. Det er som sagt ingen gode grunner for det motsatte.

Reglene for tilbakeføring av merverdiavgift ved betalingsmislighold
Når det foreligger en utestående fordring som er det er beregnet merverdiavgift av, og denne "på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt", kan merverdiavgiften kreves tilbakeført fra skattemyndighetene etter merverdiavgiftsloven § 4-7. Når en fordring anses endelig konstatert tapt som nevnt, er regulert i merverdiavgiftsforskriften § 4-7-1. Denne bestemmelsen angir fire alternative situasjoner for når en fordring anses tapt; (a) når tvangsinndrivelse/inkasso har vært forgjeves, (b) når fordringen ikke er innfridd innen seks måneder til tross for tre purringen med normale purringsintervaller, (c) når skyldner er konkurs mv., og (d) når fordringen ellers ut fra en samlet vurdering må anses klart uerholdelig. Sistnevnte betyr at fordringen ikke lar seg inndrive, altså at skyldneren mangler betalingsevne.

Enkelte hevder, slik som advokat Mosti, at det må kunne påvises at skyldneren mangler betalingsevne i tillegg til at ett av vilkårene i forskriften (a-d) er oppfylt. Det vil i så fall bety at alternativ d) i forskriften alltid må være oppfylt, noe som innebærer at forskriften er uten selvstendig betydning. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet.

Ei heller er det riktig at tvist om fordringen i seg selv er diskvalifiserende for tilbakeføring av merverdiavgift. Det mener ikke engang skattemyndighetene når det kommer til stykket.

Loven og forskriften lest i sammenhengen tilsier at vilkåret for å kunne tilbakeføre merverdiavgiften er at ett av alternativene i forskriften er oppfylt. Skatteetaten har imidlertid i ulike sammenhenger gitt uttrykk for en annen forståelse og det pågår prosesser, bl.a. for domstolene, for å avklare forståelsen av reglene. Inntil videre er derfor det praktiske rådet at man krever merverdiavgift tilbakeført når man mener å ha rett til å gjøre det, og at man samtidig gir tilstrekkelige opplysninger i merknadsfeltet eller vedlegg til mva-meldingen slik at man unngår tilleggsskatt dersom skattekontoret skulle være uenig. Det verste som da kan skje er at man ikke får tilbakeføre avgiften.