Milliardsprekken i Oslo

Det er nå rundt tre måneder siden byråd Lan Marie Berg fikk æren av å fyre av den første salven for utbyggingen av det nye vannforsyningsprosjektet i Oslo. Og selv om utbyggingen dermed ble igangsatt med et smell på Huseby, ljomet nok kostnadssmellen som kom torsdag langt lengre i avstand. Sprekken er allerede karakterisert i sterke ordelag av opposisjonen i Oslo, og man skal nok lete lenge etter en tilsvarende sprekk i noe norsk kommunalt prosjekt. Så er da også dette tidenes største kommunale investering i Norge noen sinne, og enda dyrere vil det nå altså bli. Opprinnelig var kostnadsrammen på 12,5 milliarder kroner, med en styringsramme på 10,9 milliarder, for prosjektet. Nå øker dette til henholdsvis 17,7 og 15,7 milliarder. Det er dermed snakk om en meget kraftig økning, og prosentvis er denne smellen oppsiktsvekkende stor.

Basert på reaksjonene synes også dette å ha kommet totalt overraskende på opposisjonen i Oslo. Både Høyre og Venstre var tidlig ute med å kreve høring i saken, og peker på at dette var noe som var helt ukjent for dem i bystyret. Venstres Hallstein Bjercke sier til Byggeindustrien at han ble slått i bakken av den uventede kostnadssprekken.

Kommunen legger hovedskylden rundt sprekken på prisøkninger i anleggsmarkedet. Dette kan ved første øyekast synes som en noe lettvint forklaring. Det er opplagt travle tider innen deler av anleggsmarkedet, men aktiviteten innen tunnelmarkedet er for tiden slett ikke rekordhøy. Det er mye på gang, men det ligger noe frem i tid. Å vise til tidligere gjennomførte prosjekter og hvordan de har utviklet seg burde heller ikke forklare hele denne sprekken. Det er opplaget flere entreprenører som har gått på noen smeller i prosjekter som er fullført, eller er i ferd med å bli fullført, men dette er samtidig prosjekter det burde være mulig å ha lært av, og at entreprenørene skulle velge å prise inn risiko, i et risikofylt prosjekt som dette faktisk er, burde ikke overraske.

Det er grunn til å tro at deler av kostnadssprekken omfatter den nye råvannstunnelen, som skal bygges ut som et TBM-prosjekt. Man snakker da om en metode som det er begrenset med erfaring på i Norge, og som da også potensielt har et stort internasjonalt konkurransemarked. Hvor mange og hvem som er med på å regne på denne jobben vet vi ikke, ei heller hvor strengt regime det er med tanke sikkerhetsklarering for eventuelle utenlandske aktører som vil inn for å gjøre en jobb. Men dette vil selvsagt kunne påvirke det totale konkurransebildet.

Byggherren opplyser at Holte Consulting ble leid inn for å utføre kvalitetssikringen av kostnadene i prosjektet og peker på at prisøkningen vanskelig kunne vært forutsett da prosjektet opprinnelig ble utformet og kvalitetssikret . Dette er en rapport som forhåpentligvis flere vil få tilgang til slik at man kan se nærmere på de konkrete bakenforliggende årsakene til kostnadsøkningene det vises til. Det er allerede varslet at det vil komme krav om høring i saken, så flere fakta vil nok komme på bordet rimelig raskt. Dette vil da også gi noen signaler om og hvilke konsekvenser dette vil få. I mellomtiden vil vi nok høre flere reaksjoner fra bransjen på at nettopp prisene i markedet pekes på som forklaring på at man nå må øke rammen såpass mye.

Utbyggingen av dette prosjektet er utvilsomt komplisert og krevende. og det skjer i en del av landet hvor man møter på mange ulike og samtidige utfordringer. Det er en krevende oppgave for hele prosjektorganisasjonen både i forkant og i gjennomføringsfasen. Spørsmålet er om det komplekse bildet og risikoen er godt nok hensyntatt når prisestimatene ble satt. Et såpass komplisert prosjekt vil nettopp være noe entreprenørene vil prise høyt. Det koster å ta på seg risiko som denne jobben innebærer. Så kan man selvsagt alltid spørre om man har feilpriset delprosjektene eller om det er markedet som feilpriser jobbene. Om byggherren er fornøyd med antall aktører og hvem som er med i konkurransene, og alle tilbudene ligger langt over hva man forventer, vil det kunne bli en diskusjon hvor problemet faktisk ligger.

Nå skal det bli spennende å se hva som skjer videre i dette prosjektet. Man er fortsatt i en tidlig fase av gjennomføringen, og mye arbeid gjenstår og flere store kontrakter skal inngås. Byggeindustrien har ved flere anledninger skrevet om kontraktstildelingen av råvannstunnelen som skulle vært avklart for flere måneder siden. Vil denne prosessen nå fortsette som planlagt? Byggherren peker på at det sannsynligvis vil bli dyrere å lyse den ut på nytt. Spørsmålene er mange, men svarene vil etter hvert komme. Men en ting er sikkert. Den nye vannforsyningen må på plass, og dette er et prosjekt som ikke kan stoppe opp – i hvert fall ikke over noen lengre periode. I slutteenden venter store dagbøter om ikke den nye vannforsyningen blir ferdig innen fristen i 2028.

Spørsmålet er også hva sluttsummen til slutt blir for hele utbyggingen. Som kjent finansieres vann- og avløpsprosjekter på en noen annerledes måte enn en del andre prosjekter i offentlig regi, det skjer som regel gjennom brukerbetaling. Men uansett hvordan dette finansieres hentes pengene fra fellesskapet, og for de fem milliardene det her snakkes om kunne man selvsagt finansiert ganske mange skoler eller andre offentlige prosjekter. Det nye Munchmuseet har på sin side en kostnadsramme på cirka 2,7 milliarder kroner.

Men det er heller ikke slik at det nye vannforsyningsprosjektet var det eneste utbyggingsprosjektet i Oslo som fikk en tøff dag torsdag. I samme budsjettforslag ble det presentert en sprekk på rundt 400 millioner kroner for det nye Tøyenbadet, og ikke minst foreslår man å skrote hele utbyggingen av den nye brannstasjonen på Bryn. Denne hadde en opprinnelig kostnadsramme på 1,9 milliarder kroner, men man så allerede i fjor at dette ikke ville holde. Torsdag kom det tall som pekte på at brannstasjonen får en kostnadsramme på hele 4,52 milliarder kroner, men nå blir altså hele prosjektet stanset. Prosjektet har kostet rundt 230 millioner å planlegge.