Må sette krav og stå ved dem - samt komme med incentiver

Anleggsektoren står uten tvil for en stor andel av landets totale klimagassutslipp, og må derfor selvsagt være med å bidra i arbeidet mot en ny og grønnere fremtid. I regjeringens klimaplan er nettopp anleggssektoren viet stor oppmerksomhet, og de har nå også presentert en egen handlingsplan for fossilfrie anleggsplasser innen transportsektoren. Her kommer regjeringen mer konkret inn på hvilke mål som stilles, og ikke minst drar de frem flere punkter for hvordan man kan komme frem til målet.

Dette vil utvilsomt ikke bli enkelt. Å utvikle fossilfrie anleggsplasser innen 2025 er veldig kort tid, spesielt med tanke på den teknologiske utviklingen som må til. Og litt lenger frem i tid skal anleggsplassene være utslippsfrie – noe som da i all hovedsak vil kreve elektrisk drift av anleggsmaskinene. Her er det ikke nok at vi i Norge tar i bruk, eller til og med utvikler ny teknologi, her må også store miljøer rundt om i verden bidra om dette skal være mulig.

Men selv om utslippsfrie anleggsplasser vil være vanskelig gitt dagens rammebetingelser, kan rammebetingelsene raskt endre seg om store nok grep gjøres – og man når i hvert ikke fall ikke høye mål om de ikke settes i utgangspunktet.

Regjeringen drar frem flere konkrete punkter man må se på. Dette omfatter blant annet å igangsette pilotprosjekter for fossilfrie anleggsplasser, bruke krav i offentlige anskaffelser som virkemiddel for å redusere utslippene, gradvis øke avgiftene på ikke-kvotepliktige utslipp av klimagasser, ta sikte på å innføre omsetningskrav for biodrivstoff og vurdere virkemidler for å sikre effektiv massehåndtering fra anleggsplasser.

Men er det en ting som er sikkert, er det at ikke næringens aktører kan klare disse omfattende oppgavene alene. Vi vet byggenæringen, og anleggsektoren, ønsker at det sette tøffe mål og man vil strekke seg meget langt for å nå dem. Næringen fortjener også mye skryt for det omfattende klimaarbeidet som allerede er gjort de senere årene, og som har gitt resultater. Men å gjøre prosjektene fossilfrie i løpet av få år er en stor oppgave – å gjøre de utslippsfrie er en enda langt mer krevende jobb. Her er det dermed viktig at myndigheten kaster seg inn med full tyngde. Det betyr at de må bidra med store omstillingsmidler.

Man må først og fremst komme med konkrete og realistiske krav – krav som næringen kan levere etter. Det betyr konkrete klimakrav i kontraktene som skal inngås. Tøffe krav vil også kunne være med på å sikre et sunt konkurransebilde, og burde være gunstig for lokale rådgivere og entreprenører som ønsker å vinne frem i en tøff konkurranse. Men her er det da også viktig at byggherrene velger å inngå avtaler etter de kriteriene som settes, og ikke lar pris til slutt overstyre. For det er ikke tvil om at dette vil koste.

Skal man få fossilfrie, og etter hvert utslippsfrie, anleggsplasser er selvsagt grønne anleggsmaskiner et sentralt punkt. Her ligger vi i Norge helt i verdenstoppen, både med tanke på biodiesel og utslippsfrie løsninger – altså elektriske maskiner.

Utslippsfrie anleggsmaskiner er foreløpig ikke noe som ligger helt fremst i pannebrasken hos de store internasjonale maskinprodusentene. Her hjemme i Norge har våre lokale importører bygget om tradisjonelle maskiner til å bli elektriske – og det som finnes av grønne alternativer, vil du også finne på markedet i Norge. Mange har også kjøpt slike maskiner, men flere har dessverre opplevd at kravene fra de offentlige bestillerne ikke har være konkrete og strenge nok til at dette har lønnet seg i stor nok grad – frem til nå.

Om regjeringen virkelig mener alvor med denne handlingsplanen vil vi måtte se en revolusjon innen grønne anleggsmaskiner. Da må langt flere gå til innkjøp av grønne alternativer, og de må brukes. Utfordringen er selvsagt at de elektriske alternativene per i dag ikke finnes i stor nok grad på markedet - og de som finnes, er veldig dyre - langt dyrere enn sine fossile alternativer.

Dermed må man se til at det blir en større etterspørsel etter utslippsfrie alternativer. Det arbeidet må starte et sted, og det kan selvsagt gjerne starte her i Norge. Vi kan få opp et bra antall, men det må også spres til større deler av verden for at man skal få frem et stort nok produksjonsvolum til at prisene går ned. Frem til den tid, og det er dessverre noen år frem dit, må man finne ulike støttemetoder som gjør det lønnsomt og forutsigbart å investere grønt. Det betyr at man må «sponse» innkjøp av grønne maskiner, som det også finnes muligheter for gjennom Enova. Denne ordningen må utvides ytterligere. Dessuten må kravene være så klare fra innkjøperne at når det kreves grønne maskiner, da må de kjøpes inn - uansett kostnad. Og denne regningen må selvsagt også dekkes inn et sted i verdikjeden.

Dessuten må man få frem noen gode pilotprosjekter som skal pålegges de store byggherrene, som Statens vegvesen, Bane NOR og Nye Veier. Dette jobbes det også nå med. Erfaringer man kan hente fra disse pilotprosjektene vil gi nyttig erfaring, og vil være avgjørende for å finne veien videre, og hvordan man faktisk skal kunne må disse tøffe målene. Og det må skje rakt. Som kjent tar det tid å få gjennom nye prosjekter – så det må handles nå om man skal ha noen realisme i dette.

En utfordring vil selvsagt være at bruk av anleggsmaskiner krever stor etterspørsel etter energi, uansett om det er diesel eller strøm. Skal man bruke strøm vil dette ofte ikke være lett tilgjengelig på steder hvor mange av de store anleggsutbyggingene foregår – langt fra det meste av infrastruktur. Her må få man på plass nye løsninger som ikke finnes i dag, og dette må utbyggerne selv i stor grad være med på å legge til rette for. Det vil kreve mye. Testprosjektene vil nok måtte foregå i mer sentrumsnære områder hvor infrastrukturen finnes – men etter hvert må man også ut på gigantanleggene som ofte ligger mer utilgjengelig til.

Et annet viktig poeng, som også kan ha en enorm innvirkning på de totale utslippene fra store utbyggingsprosjekter, er hvor de ulike traseene legges – og hvordan man arbeider i plan- og reguleringsarbeidet. Nettopp hvor traseene skal gå, og over hvilke områder, kan ofte ha mye mer å si på de totale utslippene enn alle andre faktorer slått sammen. Dette omfatter ikke minst om trassene går over myrområder som skal være kilde til store co2-ustlipp. Her er det derfor meget viktig at man planlegger godt, og tenker på dette i et helhetsperspektiv, og ikke bare ut fra kostnader.

Både innen dette punktet, men også overordnet sett i det grønne arbeidet, er det selvsagt også helt avgjørende at leverandørene er med på laget. Byggherrene kan ikke klare dette alene – her må all kompetanse i hele verdikjeden kobles inn for å kunne ha håp om å nå de utfordrende kravene som nå skal stilles.