Love is in the air - for to av Veidekkes kranførere liggerkjærligheten i luften

De møttes for første gang på en pub i Ski. Cemille Josefsen var ikke kranfører den gang. Hun var kommet til Norge for å jobbe som maler. Etter to år skulle hun tilbake til Danmark, men slik ble det ikke.

– Skjebnen ville noe annet, sier hun med bløte konsonanter.

50 meter over bakken møter Byggeindustrien kranparet. I dag er Anders på besøk hos sin forlovede. En vanlig arbeidsdag kan de så vidt skimte hverandre over Oslo fra hver sin kran.

Sambandet på gulvet foran Josefsen gir fra seg en skarp lyd før en stemme fra bakken bryter igjennom.

– Cemille?

– Ja?

– Heis den på plass på…

– Hæ?

Det er ikke alltid lett å høre det som blir sagt bak et teppe av sprakende radiolyd. Selv om Beinnes har fått fri fra å kjøre sin egen kran i Nyegaardskvartalet i dag, spisser han ørene når det kommer signal fra bakken.

– Balkongen på hus tre, fullfører han, og legger til:

– Jeg har ikke sett henne så mye i krana, men jeg synes det ser veldig bra ut.

Josefsen holder to hender på hver spak, og løfter stål fra en lastebil parkert like utenfor byggeplassen. Samtidig forteller hun varmt om den dagen hun møtte sin blivende ektemann.

– Jeg hadde vært på jobb, og var med sjefen på fredagspils. Der var Anders også, sier hun idet hun manøvrerer krana, som kan løfte hele 40 tonn.

– Jeg husker han med sine solbriller. Jeg kunne ikke se øynene hans. Men du vet; du kan merke at noen sitter og ser på deg. Jeg merket det.

Anders visste allerede godt hvem Cemille var. Før det tilfeldige møtet på puben i Ski hadde han sendt et såkalt vink til henne på nettdatingsiden «Møteplassen». I motsetning til Cemille hadde ikke Anders bilder på sin profil, og fikk derfor ikke noe vink tilbake. Etter noen blikk gjennom solbrillene og en introduksjon ved baren skjønte Cemille hvem som hadde vinket, og de fant fort tonen. I etterkant av en god samtale, og med et godt øye til hverandre, logget de på for å fortsette flørten på nett.

– Jeg fikk jo ikke nummeret hans. Begge to måtte betale for å bli medlem på «Møteplassen», så vi kunne chatte, sier Cemille som omsider vinket tilbake til den kjekke karen hun møtte på puben.

Etter mange meldinger og møter ble de til slutt kjærester.

– Hvor lenge har dere vært sammen?

– Fem år. Seks år til...

Hun avbryter seg selv.

– Fem og et halvt år, anslår hun før Anders skyter inn:

– Det var det jeg skulle til å si, det er vel mer enn fem år.

– Fem og et halvt, bekrefter hun.

– Vi ble sammen i august var det vel? legger han til spørrende.

– Ja, hvilken dato? kontrer Cemille utfordrende.

– Nei nå må du gi deg da. Syvende eller åttende eller noe sånt.

– Åttende. Bra, Anders.

– Ikke verst det faktisk. Nå fikk jeg poeng og gitt.

– Ja, det fikk du.

Ett poeng rikere kan Anders Beinnes se frem til sommeren. I juli skal han se sin hvite brud gå nedover kirkegulvet i Horsens i Danmark.

Kranparet

På tross av et blomstrende kjærlighetsliv lugget det allikevel litt for den danske maleren tidlig i forholdet. Hun hadde problemer med helsen. Med betennelser i hoftene var det ikke lenger mulig å gjøre det fysiske arbeidet som inngår i maleryrket. Beinnes selv ble omskolert fra murer til kranfører. Han ble kranfører for nesten ni år siden av lignende årsaker, som følge av et uheldig fall på jobb. Dette fikk han til å tenke på en mulig løsning for kjæresten.

– Anders spurte meg om jeg ikke ville være kranfører, og jeg tenkte umiddelbart; nei, det vil jeg ikke. Jeg ble likevel med han på jobb en dag, for å sjekke om det var noe for meg.

– Man kan ikke ha høydeskrekk for å si det sånn, supplerer Beinnes.

Som utdannet maler var Josefsen vant til å arbeide side om side med «gutta», og likte følelsen av å være i toppen av krana mer enn hun forventet. Hun bestemte seg for å følge Anders’ fotspor opp stigen.

– Jeg var ganske lei meg fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre nå. Jeg var i Norge. Jeg hadde fått meg ny kjæreste, og jeg kunne ikke jobbe. Jeg var egentlig sykmeldt i ett år, så jeg tenkte «hvorfor ikke?»

Hun solgte inn ideen til NAV, og kontaktet et firma som kunne trenge kranførere. Slik ble hun lovet jobb hvis hun tok kransertifikatet. Prosessen kom fort i gang, og noen uker senere var hun kranfører. Med ett års fartstid som kranfører i et utleiefirma, søkte hun jobb i Veidekke. I dag er hun Veidekkes eneste kvinnelige kranfører.

– Jeg vil ikke snakke dårlig om det andre firmaet, men jeg opplever et bedre fokus i Veidekke. Det er litt mer styr på tingene. Jeg trengte det der med at alt var i orden, og at jeg kunne komme på jobb og kjenne de jeg jobbet med.

Anders lener seg over stolen til Cemille. Han drar hånden gjennom den kullsvarte hestehalen hennes, og danderer den på den signalorange jakken. Som både kollegaer og kjærester er det kanskje ikke til å unngå at jobben blir med hjem? De innrømmer at det blir mye kranprat, men er enige om at de er gode til å koble av. På sommeren reiser de til campingvognen på Hvaler. I løpet av vinteren trener de sammen, og tar gjerne noen turer spa. De kommer imidlertid frem til at de løfter hverandre som kranførere. De vet alltid hva den andre snakker om, og det er lett å bistå hverandre. I løpet av en arbeidsdag ringes de gjerne mellom slagene.

– Det er nok oftest meg. Jeg kan multitaske, sier Cemille selvsikkert.

– Det kan ikke han?

– Nei, fastslår hun lattermildt. Bak stolen hever Anders brynene og smiler, men avkrefter ikke.

– Hvis det er noen ting med jobben, eller hvis det er noe jeg lurer på, så ringer jeg Anders. Han har jo vært kranfører lenger enn meg.

Høyt elsket

Skyene har så vidt sprukket opp over Oslofjorden. Solen gir fra seg et varmt lys. Cemille lener seg over metallrekkverket utenfor kranbua. Like under henne vaier det danske flagget i vinden. Blikket hennes veksler mellom utsikten og kjæresten, som hun har overlatt stolen til for en prøvekjøring av krana før arbeidsdagen er omme. Sammen har kranparet en hund, som venter på de hjemme i Ski. Anders har en datter på 16, og Cemille har to voksne barn, som begge bor i Danmark.

– Jeg hadde lovet barna mine å komme hjem etter to år.

– Er de skuffet over at du ikke kom hjem?

– Nei, fordi de elsker jo også Anders, sier hun fortrolig.

– Han får meg til å roe meg litt ned. Altså jeg har litt temperament, og i noen situasjoner roer han meg ned. Jeg får kanskje han til å bli litt mer tøff. Vi komplimenterer hverandre. Og hele min familie elsker jo Anders og hans datter, så det er helt perfekt, sier hun og legger til:

– De tingene jeg er dårlig på er Anders god på, og de tingene han er dårlig på er jeg god på. Jeg synes vi…

– utfyller hverandre, fullføres det fra kranbua.