Samtalen som kan redde liv

Gjennom flere utenlandske studier fremkommer det at selvmord er mer utbredt blant bygg- og anleggsarbeidere enn i andre næringer. Her hjemme finnes det ikke noen oppdatert oversikt som viser sammenlignbare tall for Norge. Sannsynligvis er forholdstallene lavere enn i Storbritannia, men vi frykter at mørketallene kan være store og at dette er et tema som ikke er blitt tatt alvorlig nok.

I 2018 var det 674 mennesker som ikke så noen annen utvei enn å ta sitt eget liv her i Norge. Samlet jobber det over 250.000 personer innen den utførende delen av den norske byggenæringen, og er dermed en av de aller største sysselsetterne i landet. Derfor vil trolig mange av de 674 på en aller annet måte være tilknyttet en virksomhet innen byggenæringen.

Dette er en tematikk som ikke er viet nok oppmerksomhet her hjemme. I en periode frem til 2000 ble det gjort noen undersøkelser rundt temaet, og de viste at arbeidere i byggenæringen er noe mer utsatt for selvmord enn resten av befolkningen, men det finnes ikke nyere tall. Det burde det gjøre. Vi trenger mer informasjon rundt hvorfor dette skjer så ofte, og hva vi kan gjøre for hjelpe de som sliter – og bli flinkere til å oppdage utfordringene før det er for sent.

Gjennom internasjonale studier pekes det på at bygningsarbeidere, som da i store deler av verden består av menn, er mer utsatt for et liv langt hjemmefra uten et sosialt nettverk. De kan være preget av stress og ofte være i et miljø hvor alkohol og gambling er mer utbredt enn i andre miljøer. Til en viss grad kan dette også sammenlignes med hvordan det er i byggenæringen i Norge – men ikke helt. I Norge er forholdene heldigvis i hovedsak ryddigere. Mange har en fast jobb og et bedre nettverk rundt seg. De er ofte organisert og lever i mer faste rammer enn vi ser i enkelte land. Da vil i utgangspunktet også muligheten for at du blir bedre ivaretatt være større. Du vil ha noen rundt deg som passer på.

Men det gjelder ikke alle. Mange lever utenfor det mange vil kalle et A4-liv. Det kan være mye reisevirksomhet, et liv på brakker uten noe fast tilholdssted i livet og et anker som er med på å gi livet trygghet og balanse. Da kan risikoen være større for at ting kan gå galt. I byggenæringen er vi flinke når det kommer til sikkerhet – men vi er ikke så flinke når det kommer til mental helse.

Det kan være en relativt røff tone og et maskulint miljø ute på byggeplassene. Dermed vil dette ofte ikke være stedet for å høre hvordan det virkelig går for kollegene rundt deg. Det å snakke om følelser og dine innerste tanker sitter langt inne å ta opp. Men det er nettopp her vi må bli flinkere. Vi er ikke tvil om at vi bry oss om hverandre – men vi må også vise det og tørre å stille de vanskelige spørsmålene og ta de gode samtalene. Skal man nå frem til de som sliter må vi snakke mer sammen.

Som Tore Albert Henriksen i Hjelpetelefonen påpeker: «På samme måte som at hele byggenæringen har ansvar for at ingen dør i ulykker på byggeplassen, deler alle også ansvaret for de som dør stille, uten å snakke med noen.» Han snakker hver eneste dag på telefon med folk som sliter i hverdagen og vurderer å ta sitt eget liv. Han vet så inderlig godt hva en samtale faktisk kan utrette.

Samtalen kan være forskjellen på liv og død. Det handler helt enkelt om å bry seg.