Den vanskelige kommunikasjonen
Erna Solberg har ved flere anledninger uttalt at man har måttet iverksette de strengeste restriksjonene i Norge i fredstid i forbindelse med koronakrisen. Boligprodusentene kunne onsdag komme med nedslående tall rundt landets nyboligsalg, og frykter vi kan havne i en situasjon der vi får en lavere boligbygging enn under andre verdenskrig.
Det er mange som har ventet på hvordan nyboligsalget ville slå ut i april, den første hele måneden med koronarestriksjonene hengende over oss. Ikke overraskende var det nedslående tall. I mars var fasiten en nedgang på 47 prosent i forhold til samme måned i fjor. For april er nedgangen på 45 prosent i nyboligsalget. Det betyr at den kraftige nedgangen fortsetter, og om dette blir trenden fremover vil det selvsagt slå voldsomt ut på igangsettingstallene i månedene som kommer. Igangsettingstallene for april endte med en nedgang på 32 prosent i forhold til samme måned i fjor.
Vi ser dermed konturene av et meget kraftig boligfall. Når man først kommer i en slik trend vil det som regel ytterligere forsterke seg, og det vil ta tid å bygge seg opp igjen, uansett hvor kraftig påvirket vi vil være av koronapandemien i tiden fremover. Et kraftig fall i igangsettingen vil selvsagt påvirke sysselsettingen direkte. Med en så kraftig nedgang vil ikke boligbyggerne ha mulighet til å ha like mange folk arbeid som man har hatt frem til nå, og det vil bli både permitteringer og oppsigelser.
Men dette gjelder ikke bare for boligprodusentene – hele byggsektoren i byggenæringen står nå i fare for å møte senhøsten og neste år med ordrebøker som er altfor tynne. Dette påvirker da hele verdikjeden, som vil gi store utslag i ledighetstallene, også i landssammenheng.
Problemet her er den vanskelige kommunikasjonsoppgaven byggenæringen har med langvirkningene av koronakrisen. Det er ikke nå byggenæringen står i den store krisen med tanke på aktivitet og sysselsetting. Det er flere som sliter nå også, men den store utfordringer kommer noe frem i tid, senere i høst og ikke minst de kommende årene. Ordrebøkene som ikke fylles opp nå, medfører redusert aktivitet lenger frem i løypa. Dermed taper man i kampen om oppmerksomheten med andre næringer som står oppe i krisen med full stopp her og nå.
Derfor er det helt avgjørende at politikerne og samfunnet rundt oss forstår at valgene vi nå gjør, eller ikke gjør, får enorme konsekvenser fremover for hele byggenæringen. De oppdragene som uteblir nå kan ikke uten videre erstattes i tiden fremover, da kan det være for sent. Man må nå sette et langt kraftigere fokus på senvirkningene halenæringen, som byggenæringen jo er, står i stor fare for å treffe med full fart. Man risikerer masseoppsigelser om ikke oppdagerne som er varslet og det er planlagt for kommer. Her må politikerne lytte til næringens aktører, og tenke noe lenger frem i tid. Tiltakene som ble foreslått i revidert nasjonalbudsjett var ikke noen nevneverdig hjelp for å bidra til å holde hjulene i gang i byggenæringen, i hvert fall ikke tiltak som vil monne noe frem i tid. Det næringen trenger og må ha, er oppmerksomhet og oppdrag å planlegge for nå - ikke sent i høst. Da er det for sent.
