Lærer ikke byggenæringen av egne feil?

Kommentaren stod opprinnelig på trykk i Aftenposten.

Tenk deg at du har kjøpt deg ny bolig, firmaet ditt har flyttet inn i et nytt kontorbygg, eller datteren din har startet skolegangen i et flunkende nytt skolebygg. Du forventer at det som er nytt, er uten mangler. Skader og feil er noe som kommer med tidens tann. Allikevel oppstår fuktskader, sprekker i pussen og parkettknirk før flyttekassene er pakket ut. For tre år siden flyttet forventningsfulle beboere inn i splitter nye boligblokker i Odelsveien på Jessheim. Men boligdrømmen ble til et mareritt. I dag sliter de med byggskader som fremdeles ikke er utbedret (saken ble omtalt i Lørdagsrevyen 2. april). Tilfellet er dessverre ikke unikt.

Byggskader koster milliarder hvert år

SINTEF Byggforsk har siden 1964 gjennomført rundt 10.000 tilstands- og skadeanalyser i alt fra småhus, sameier og borettslag, til kompliserte industri- og næringsbygg. På disse seks tiårene har samfunnet vært igjennom en formidabel utvikling; teknologisk, sosialt og økonomisk. Når det gjelder kvaliteten på det som bygges, antyder byggskadearkivet vårt derimot en annen tendens: Dagens nybygg har ikke, som man kanskje skulle tro, færre byggskader enn før. Det er også ofte de samme feilene som går igjen. Dette koster eiere, forsikringsselskaper og samfunnet milliardbeløp hvert år.

Hvorfor ser vi ikke en nedgang i omfanget av skader i nye bygg? Et entydig svar fins ikke. Erfaringene våre peker mot at hovedårsakene til byggskader ikke er ulykker og ekstremvær, men produktfeil, utførelsesfeil og prosjekteringsfeil. Vi skal se nærmere på tre grupper som på ulike måter påvirker kvaliteten på det som blir bygd; de utførende, myndighetene og bestillerne.

Mangel på vett og vilje

Et typisk byggeprosjekt involverer utførende som arkitekter og rådgivere, entreprenører, fagarbeidere og leverandører. Når en eller flere av disse gjør feil, og kanskje en feil de har gjort før, skyldes det mangel på vett og vilje? Nei, men den konservative og laug-baserte kulturen i byggenæringen skaper trøbbel. Knappe tids- og kostnadsrammer, tøff konkurranse, rigide kontrakter og mangel på insentiver for å levere mer enn minimum gir dårlige vekstforhold for læring og god samhandling mellom prosjektering, fabrikk og byggeplass. Pondus og Jokke spøkte i en gammel tegneseriestripe om at de heller ville ha en rørleggertegnet enebolig fremfor en arkitekttegnet. Utfordringen i mange byggeprosjekter er at bedrifter og folk skiftes ut i overgangen mellom prosjektfasene, uten at viktig informasjon tas med videre. Kan ikke arkitekten nok om rør, kan det hende rørsystemet blir unødig komplisert, med mindre en rørlegger tas med tidlig i løpet.

Manglende kontroll

Hva med myndighetene; mangler næringen kvalitetssikrende lovverk, forskrifter og standarder? Meningene er delte, men mange hevder tvert imot. De mange byggskadene var noe av bakgrunnen for innføringen av nye regler i TEK 97 og senere krav og revisjoner, uten at dette har gitt den ønskede effekten. Samtidig gir den sektorbaserte organiseringen på myndighetssiden seg utslag i at forskrifter knyttet til for eksempel energi, tilgjengelighet og kulturarv ikke alltid spiller på lag. Det ene er altså å lage et godt og forståelige lovverk. Det andre er å sette det ut i livet. Det å følge opp et sammensatt og raskt endrende lovverk kan være krevende for alle som skal sikre at dette overholdes i byggeprosjektene, som for eksempel kommunene og tiltakshaverne. Nødvendig oppfølging og tilsyn krever både tilstrekkelig kompetanse, skjønn og kapasitet.

Dårlige valg og manglende betalingsvilje

Hva så med deg og meg som skal bruke byggene? Eller byggherrene og eierne som skal bestille eller forvalte dem? Stiller de seg likegyldige til kvaliteten på det de får? Neppe. Det er utfordrende, både for hvermannsen og for den profesjonelle byggherre og entreprenør, å stille egne gode krav og ta de riktige valgene. Hvordan kan man, i alle typer prosjekter, vite at de utførende firmaene som byr lavest pris, også gjør en god jobb? Det krever kompetanse å gjenkjenne feil og faresignaler. Mange har ikke selv denne erfaringen. Vi må heller ikke glemme sammenhengen mellom betalingsvilje og det resultatet man får. Den som forventer en Tesla, men kun vil betale for en el-sykkel, blir gjerne skuffet.

Alle skylder på alle

Når skaden først har skjedd i et byggeprosjekt, trengs det ofte ressurskrevende og frustrerende forsikringssaker og tvister for å finne årsaken, hvem som er ansvarlig og hvem som skal betale for utbedringene. I saken fra Jessheim hevder byggherren at feilen ligger hos den utenlandske entreprenøren og at de ikke leverte i henhold til norske standarder. Entreprenøren benekter dette, og hevder på sin side at de har gjort det de skal og at de har gjennomført mange prosjekter i Norge uten problemer. De laster byggherren for ikke å ha et godt klagemottaksapparat for å kunne drive konstruktivt utbedringsarbeid. En representant for Byggmesterforbundet trekker frem kommunens mangelfulle tilsyn på byggeplass som en medvirkende årsak. Midt i sirkuset sitter beboerne som ønsker seg en normal hverdag.

Årsakene til skadene i helt nye bygg er mange og uoversiktlige. Noen enkel medisin finnes ikke. Mange aktører på ulike nivå arbeider hardt med å forbedre både seg selv og næringen. Så hvorfor lærer ikke byggenæringen av egne feil? De utførende må fokusere mer på systematisk læring, samhandling og anvendelse av den kunnskapen som finnes. Myndighetene må bli flinkere til å tenke helhet og gode tiltak for kvalitetssikring og oppfølging. Bestiller og sluttbruker må stille krav til kvalitet, og være villige til å betale for den. Alle tre gruppene må tenke sammen og på tvers av sine domener, sektorer og budsjetter. Det koster å investere i kvalitet og kompetanse, men som oftest viser det seg at feil og byggskader koster mer.