Kortreist byggenæring?
En rekke byggherrer setter stadig strengere miljøkrav i prosjektene de ønsker å realisere. Selv om økonomien er aller viktigst for mange, er Breeam-sertifisering, strengere TEK-er og ikke minst viktigheten av et grønt image noe som gjør at mange strekker seg langt for å bygge grønt og bærekraftig.
Byggevarene som benyttes i et bygg er viktig i så måte. Hvordan er de produsert, hvilken kvalitet og levetid innehar produktene, hvor er de produsert og til hvilken pris. Alle disse parameterne er noe både byggherre, arkitekt og entreprenør må vurdere før innkjøp. Men hvor mye blir de ulike produktgruppene vurdert før de kjøpes inn? Blir det tatt en vurdering, eller betyr pris så mye at de andre parameterne prioriteres ned. Ofte er det nok slik at om kvaliteten ok, trumfer pris andre parametere.
En stadig tilbakevendende debatt er hvor varene produseres. Nå er det kommet et nytt eksempel på banen. I skiferbygda Oppdal har Rom Eiendom, som er eiendomsselskapet til NSB, valgt å importere skifer fra Kina til en oppgradering av skysstasjonen i skiferbygda. For mange klinger dette dårlig, og det er lett å forstå. Jeg er ikke i tvil om at den kinesiske skiferen kan være billigere enn den lokale som produseres noen få steinkast unna. Frakt er veldig billig om dagen, så produksjonskostnadene overskygger det meste når det gjelder prisbildet. I rene produksjonskostnader kan vi med de norske lønningene derfor vanskelig konkurrere med lavkostland.
Men er det virkelig slik at pris skal overskygge alt? Jeg kan ikke nok om kinesisk skiferkvalitet til å kunne si om den kinesiske skiferen er bedre eller like god som oppdalsskiferen. Men det jeg vet er at oppdalsskiferen er i toppen i verdenssjiktet når det gjelder kvalitet og finish. Derfor ser det unektelig noe spesielt ut når man har valgt kinesisk skifer midt i Oppdal, like ved statuen av skifergründeren Olaf Skaslien. Når det i tillegg står på byggeplassen «Rom tar vare på kulturarven» er det lett å skjønne at dette skaper reaksjoner.
En ting er at frakt er billig, men er det bærekraftig i det lange løp - vi snakker mye om kortreist mat, men hva med kortreiste byggevarer? Burde det ikke bli et viktigere kriterium i et prosjekt. Miljøhensyn vil bli stadig viktigere, og her vil frakt også spille inn, noe det også helt klart burde gjøre i miljøsertifiseringer vi ser kommer og blir benyttet en rekke steder. Vi regner med at å importere og frakte produkter over lange avstander, spesielt når det finnes gode lokale alternativer, vil gi minuspoeng f.eks. i en Breeam-sertifisering.
Et annet aspekt er å se på hvilket ansvar store og offentlige byggherrer har i en slik setting. De har, og skal ha et krav om å bygge billig og bra. Men om ikke de tenker bærekraftig, hvem skal da gjøre slike vurderinger? Det burde også komme opp en debatt i hvor stor grad offentlige byggherrer skal se på viktigheten av å opprettholde det lokale næringslivet. Nå sier jeg ikke at det er den enkelte byggherre sitt ansvar å verne lokale tradisjoner om ikke kvalitet eller finish er god nok – eller om prisgapet blir altfor stort. Men om ikke offentlige byggherrer gjør det, blir det vanskelig å se hvem som skal gjøre slike vurderinger og valg.
Det er ikke første gang vi ser slike eksempler – hvem husker vel ikke alt rabalderet når det gjaldt marmor og granitt på operaen i Oslo. Her valgte man også utenlandske produkter. Lignende eksempler vil også komme senere. Men vi må ta debatten; hvor viktig er det med kortreiste byggevarer- og er det noen forskjell på måten de blir produsert her hjemme og ute?
