Kontraktstørrelser er politikk

La oss omformulere spørsmålet: Er verdiskapning på norske hender, bruk av offentlige midler og utvikling av bedrifts-Norge noe våre folkevalgte bør bry seg med? Her vil nok de fleste nikke bekreftende. På toppen av dette har vi en regjering med tydelige målsettinger om at mindre bedrifter skal ha tilgang til det offentlige markedet.

Samferdselsdepartementet og Næringsdepartementet kjøper ikke anleggstjenester. Da blir det opp til de offentlige byggherrene å sørge for at politiske målsettinger faktisk nås. Så er jeg fullstendig klar over at oppdragsgiverne må veie en rekke ulike mål og hensyn opp mot hverandre. Kostnader, byggetid og utslipp skal ned. Etiske og sosiale verdier vektes opp. Utvilsomt en krevende balansegang, men en samlet bransje forsøker å svare på bestillingen så best som mulig.

Temaet kontraktstørrelser har vært en gjenganger i bransjedebatten over mange år. Til det kjedsommelige vil nok enkelte hevde. Det får så være. Det at temaet til stadighet dukker opp har sammenheng med et spørsmål som opptar et stort antall mellomstore entreprenørbedrifter: Er det mulig for min bedrift å ta noen steg opp i verdikjeden?

Mange entreprenører lever godt med å være underleverandør. Andre igjen ønsker å utvikle bedriften ved å ha kontraktsforhold direkte til de offentlige oppdragsgiverne. Ved å legge til rette for begge disse gruppene kan byggherrene bidra til å utvikle hele anleggsbransjen, styrke konkurransen og minimere sjansen for monopoldannelser. Jeg er overbevist om at samfunnet tjener på dette over tid.

Det finnes en rekke paradokser på dette området. La oss bruke Hålogalandsveien som eksempel. Prosjektverdien er anslått til om lag ni milliarder kroner. De fleste med en viss kjennskap til anleggsbransjen forstår at mindre underleverandører vil stå for mye av arbeidet. Likevel er Statens vegvesen fast bestemt på at prosjektet skal utlyses som én gigantkontrakt.

Behovet for å minimere byggherrenes administrasjonskostnader trekkes ofte frem for å forsvare store kontrakter i samferdselssektoren. Jeg har til gode å se tall som bekrefter at det i sum blir billigere å sette disse administrasjonsoppgavene ut til en stor (utenlandsk?) entreprenør, som igjen skal ha sine påslag på det arbeidet som underleverandørene utfører.

Kan det være at de store kontraktene er resultat av manglende kunnskap om hvilken kompetanse mindre entreprenører besitter? Evnen til å planlegge og løse krevende, praktiske problemer er ikke forbeholdt norske riksentreprenører eller multinasjonale konsern. Jeg etterlyser at byggherresiden har mer tiltro til underskogen av norske entreprenører. Så må bransjen over tid selvsagt vise seg tillitten verdig.

Jeg har møtt mange små og store bedriftseiere i anleggsbransjen de siste årene. Hva er det som kjennetegner en ekte entreprenør? Det er ikke maskinparken, som i grove trekk er den samme hos de aller fleste. Nei, det å være entreprenør betyr å kontinuerlig å tilegne seg ny kunnskap og nye metoder å utføre arbeidet på. Mangler du denne evnen taper du raskt terreng i et anleggsmarked preget av beinhard konkurranse.

Det leder meg over til byggherrenes krav og kriterier. Markedstilgang for de mindre entreprenørene handler om mer enn kontraktstørrelser. Offentlige oppdragsgivere og deres entreprenører jobber på skattebetalernes regning. Det skal være en terskel for å kunne delta. Hovedutfordringen er imidlertid at de store statlige byggherrene ofte legger for mye vekt på hva entreprenørene kan vise til av tidligere prosjekterfaring. Her spiller også økonomiske krav en viktig rolle.

Det som i virkeligheten betyr noe er hvorvidt entreprenøren kan løse nye problemstillinger. Aller helst smartere og mer effektivt enn før, i stedet for å kopiere tidligere bravader. Eller månelandinger. Slik tar entreprenørene bransjen videre. Forutsatt at de får mulighet.

Samlet handler alt dette om hvordan vi skal videreutvikle en bransje som står for om lag 80 000 arbeidsplasser. En av Norges viktigste distriktsnæringer. Disse bedriftene bygger infrastrukturen vi er avhengig av, og sørger i tillegg for å holde samfunnshjulene i gang når snøstorm og flom gjør seg gjeldende. Dette er politikk og vi trenger politikere som bryr seg.