I Monopol er det ett kort alle frykter mer enn andre: “Deres hus og hoteller brenner”.
Uten forsikringskort, er spillet da i praksis over.
I virkeligheten har vi et helt annet problem som altfor få gjør noe med: Våre hus og hoteller trekker.
700.000 norske privatboliger er ikke i nærheten av å tilfredsstille dagens krav til isolering, ventilasjon og oppvarming. I praksis lekker de energi. Hver dag, hele året – uten at noen har brydd seg.
Og hvorfor skulle vi det?
For mens det å slukke lyset og lukke døra når du går ut av et rom er barnelærdom i store deler av verden, har ren og forholdsvis rimelig strøm gjort det langt mindre interessant å telle kilowatt-timer her i Norge.
Det er det imidlertid blitt mange gode grunner til å begynne med. Fremover kommer vi nemlig til å trenge hver kilowatt vi har.
For det første har Stortinget allerede vedtatt å kutte utslipp på 10 TWh innen 2030.
Som ett av 192 land, har Norge også ratifisert Paris-avtalen. Det er den første internasjonale klimaavtalen som er rettslig bindende, og som forplikter Norge til å fastsette og rapportere på utslippsmål.
Både fagfolk og miljøorganisasjoner har lenge vært enige om hvordan vi enklest kan ta disse kuttene. Rett før sommeren kom enda en bekreftelse gjennom rapporten ”Energioppgradering av norske boliger – Evaluering av scenariorapporter og forslag til virkemidler”. Rapporten er utarbeidet av Zero Emission Buildings, et NTNU-ledet forskningssenter for miljøvennlig energi finansiert av Norges forskningsråd og tjuefem partnere.
Her har forskerne gått gjennom en rekke norske og internasjonale rapporter og skriver at deres beregninger ”bekrefter svært tydelig den store betydningen som tiltak på eksisterende boliger har når det gjelder energisparing og oppnåelse av klimamål.”
Det er ingen overraskelse. Mesteparten av strømmen i Norge går til oppvarming av bygg, og nettopp fordi tilstanden er så dårlig som den er, trenger vi verken finne på ny teknologi eller totalrenovere til passivhusstandarder.
Med helt enkle såkalte passivtiltak, som å isolere og tette, kan vi ta alle de 10 TWh Stortinget har vedtatt.
Det handler rett og slett om å slutte å fyre for kråka.
Da frigjør vi nemlig også den rene strømmen som både Norge og resten av
verden trenger til langt viktigere oppgaver. Utslippstunge bransjer som industri og transport står klare til å elektrifiseres, men hva som møter dem når de plugges i kontakten vil være svært viktig for det totale klimaregnskapet.
Her kan vi bidra med ren, norsk kraft. Men da må vi begynne med å gjennomføre de kuttene vi har vedtatt. Det betyr at regjeringen må bestemme seg for hva de vil med Enova-støtte til eierne av de 700.000 privatboligene. I dag kan de søke på dels uoversiktlige og svært begrensende støtteordninger, stort sett innrettet for de som velger nyeste teknologi og blir signalbygg – lett ett å få øye på, men vanskelig å relatere seg til.
Hvis man faktisk vil stimulere til endring, bør man heller belønne de mer
realistiske, men fortsatt effektive tiltakene som folk flest reelt kan tenkes å gjennomføre.
I påvente av at regjeringen finner ut hvordan de vil støtte privatmarkedet, bør de imidlertid begynne med å følge opp norske kommuner som faktisk allerede har fått statlig penger for å finne ut hvordan de kan energieffektivisere sine 24 000 000 km2 yrkesbygg.
Helt tilbake i 2009 vedtok nemlig Stortinget ”Statlig planretningslinje for klima- og energiplanlegging i kommunene” som pålegger alle norske kommuner å ha en plan med ”tiltak og virkemidler for å redusere utslipp av klimagasser og sikre mer effektiv energibruk og miljøvennlig energiomlegging”.
Med økonomisk og faglig støtte fra Enova utarbeidet samtlige kommuner en slik plan. Siden ser mange ut til å ha blitt liggende litt for langt nede i skuffen.
Ifølge Enovas siste oversikt, hadde det inntil i fjor bare blitt søkt og innvilget støtte til såkalte EPC-kontrakter i 44 av 426 kommuner. Det er kontrakter der private overtar driften av kommunale bygg og garanterer energigevinst på mellom 20 og 40 prosent tilbake.
I tillegg var det gitt støtte til 208 andre prosjekter – men bare i 13 prosent av disse igjen hadde de faktisk nådd målene i sin egen energi- og klimaplan om energisparing i bygg.
Ikke bare har det betydning for klimaet. Det handler også om komfort og
innemiljø for alle som bor på kommunale sykehjem, jobber rundt om på rådhus eller tilbringer hverdagen sin i skoler og barnehager.
Og så har det en økonomisk side.
Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vil strømprisen i Norge doble seg over de neste 15 årene. Å spå strømprisene har vist seg å være en vanskelig øvelse, men en god leveregel er ikke å ta de gode tider for gitt.
Det betyr at det kommunale svømmebassenget som akkurat overlevde siste budsjettforhandling, ikke nødvendigvis blir billigere å varme opp neste år.
Utslippskutt kan derfor også være en god måte å møte budsjettkutt. Men da må norske kommuner begynne å faølge opp sine egne planer, og ikke forveksle passivtiltak med det å ikke gjøre noe som helst.
