Bemanningskrisen som kommer

Andelen søkere til utdanninger som både fagarbeidere og innen høyskole- og universitetsnivå inn mot byggenæringen har vært noenlunde stabil de senere årene Det har variert noe i omfang, og noen år er mer krevende enn andre – men hovedbildet er nokså flatt. Totalnivået har vært noe lavere enn mange skulle ønske seg, og det har vært krevende for en rekke selskaper å få fatt i den kompetansen de trenger, og når de behøver den.

Man har ved hjelp av en hard innsats fra organisasjonene i næringen sammen med virksomheten selv klart å holde et trykk i rekrutteringsarbeidet som likevel har gjort at man har klart å ha kontroll over bemanningsarbeidet. I perioder var innleie en veldig viktig del av dette, men som kjent er denne muligheten blitt mer krevende nå enn for noen år siden, i hvert fall i deler av landet.

Men utfordringene vi nå ser kan ikke sammenlignes med utfordringene som ligger foran oss. Arbeidsoppgavene som skal løses i fremtiden vil være like omfattende som nå, og vil kreve en stor innsats fra virksomhetene innen bygg, anlegg og eiendom. Men det er noen som skal utføre dette arbeidet, og problemet er at vi i tiden som kommer ikke vil ha like mange å hente denne kapasiteten fra. Fødselskullene vil gå ned og det vil ikke være like mange som går inn i arbeidslivet som tidligere. Det betyr at selv om byggenæringen skulle få en større prosentandel av antall søkene til utdanning inn mot disse fagene så vil det ikke være nok. Totaltallet på antall søkere vil gå såpass mye ned at det vil bli ekstremt krevende å nå en så høy andel av den totale søkermassen at det vil bidra nok.

Dette er dermed ikke noe som vil møte byggenæringen alene, men det vil likefullt utfordre næringens totale virksomhet i stor grad. Det betyr at man se på helt andre grep om man virkelig skal klare å møte bemanningskrisen som er på vei.

Nå er det slik at dette vil skje gradvis, og ikke over natta. Men man har likevel sett starten på en slik utvikling, og man må dermed begynne å se på hva som skal gjøres og hvordan. Man må selvsagt jobbe for å øke andelen søkere totalt av kapasiteten som blir tilgjengelig, men om ikke noe helt spesielt skjer, vil ikke dette være i nærheten av nok til å dekke behovet.

Dessuten må man opplagt klare i langt større grad å rekruttere fra hele befolkingen, altså at man må få flere kvinner til å velge yrkesfag. Det har vist seg ikke å være spesielt lett, og selv om det her er mye å gå på kan man ikke forvente at dette vil utgjøre nok for å dekke fremtiden behov. Det er også andre næringer som har behov for denne arbeidskapasiteten, og vi er ikke flere enn vi er i lille Norge.

Den store muligheten kan dermed ligge i å tiltrekke seg denne kapasiteten fra utlandet gjennom arbeidsinnvandring. Utenlandske arbeidere har vært helt avgjørende for å bygge det moderne Norge gjennom de siste tiårene, og vi har ikke hatt nok lokale arbeidere for å løse disse oppgavene om denne kapasiteten ikke hadde vært tilgjengelig. Dette vil bli enda mer klart i tiårene som kommer.

Nå er det slik at mange av de utenlandske arbeiderne har dratt hjem. Både på grunn av et lavere aktivitetsnivå Norge, men dette har også skjedd etter innføringen av de nye innleiereglene. Det er ingen automatikk i at denne kapasiteten igjen vil bli tilgjengelig, selv om innleiereglene skulle endres igjen. Aktiviteten i mange av landene vi har fått låne arbeidere fra er nå på et langt høyere nivå enn tidligere, og lønnsnivået har jevnet seg noe mer ut. Dermed er det ikke like attraktivt å dra fra hjemlandet for å søke jobb i Norge.

Men skal vi klare å få nok arbeidskraft til å løse fremtidens oppgaver blir vi nødt til igjen å få mer utenlandsk arbeidskraft. Vi vil ikke være mange nok her hjemme. Det betyr at næringen må gjøre seg enda mer attraktiv, og vise frem at dette er en kapasitet vi virkelig vil ha bruk for.

Dette er ikke noe som vil skje i morgen, men dette er trender som tar vid. Men arbeidet for å møte en slik fremtid må starte i morgen. Næringen må sørge for å være forberedt på hva som kommer, og ikke bare lukke øynene og tro dette går over av seg selv og ordner seg. Dette er en utfordring som vil utvikle seg gradvis, og vil kunne skape enorme utfordringer om man ikke forbereder seg på hva som kommer og legger til rette for en utvikling som er på vei. Selv med all verdens effektiviseringsmuligheter og innføring av ny teknologi trengs det folk til å løse også fremtidens arbeidsoppgaver. Når denne kapasiteten ikke lenger vil være tilgjengelig må man arbeide for at den blir mulig å hente andre steder. Og dette må man forberede seg på allerede i dag.