Klimakrise

Utviklingen vi har sett rundt oss den senere tiden har medført at stadig flere tar inn over seg hvilken viktig og omfattende oppgave vi står foran innen klimaarbeidet. Veldig mange har på ulike måter blitt direkte påvirket av disse endringene – som igjen dermed har skjerpet oppmerksomheten inn mot tematikken - som også er nødvendig om man skal få gjennom endringer i kursen.

Nå har man fått gjennom at det skal erklæres klimakrise en rekke steder. Dette arbeidet startet for alvor etter at Storbritannia og Irland formelt erklærte at vi har en klimakrise i starten av mai. Etter flere oppfordringer har også nå deler av det formelle Norge vedtatt det samme – som for eksempel Bodø og Kongsberg og Trøndelag. Dette er positivt - først og fremst for å sette fokus på utfordringen. Erklæringen kan også være med på å være en konstant påminner om at ulike klimautfordringer hele veien må hensyntas i det videre arbeidet i de ulike offentlige instanser – og kan om ikke annet være et punkt hvor vi som innbyggere eller andre aktører og organisasjoner gis en mulighet til å bruke dette som presspunkt inn mot de som har vedtatt erklæringene.

Det er likevel viktig at dette ikke blir en konkurranse om å rope høyest - med at det er handlingene fra den enkelte organisasjon eller myndighet som har betydning – ikke hva man har erklært. Så selv om klimakrise-erklæringene kan være en inspirasjon til videre arbeid, er det viktigste hvordan dette følges opp i praksis i hverdagen nå – og ikke minst i tiden fremover.

For klimaendringene vi nå ser vil kreve omstilling fra mange, ikke minst har byggenæringen et betydelig ansvar her. Vi sitter på mange måter som en av de største bidragsyterne inn i situasjonen vi har kommet opp i – men vi sitter også med løsningen på hvordan dette kan endre seg. Byggenæringen er på verdensbasis kjent for 40 prosent-næringen når det gjelder klimagassutslipp, men en nylig sluppet rapport viser nå at BAE-næringen i Norge står for cirka 15 prosent av de årlige klimagassutslippene. Likevel er næringen, både lokalt og globalt, en enormt viktig påvirkningskraft på hvordan vi kan redusere disse utslippene og forbruket – for å snu utviklingen. Men dette vil selvsagt ikke komme av selv eller via en erklæring. Her må hele verdikjeden bidra – og det er bestillerne som sitter med hovedansvaret. Det er hvordan bestillingen gjøres, og selvsagt hva som bestilles, som vil avgjøre om næringen vil være i stand til å bidra i så stor grad som den burde. Får man de riktige bestillingene, vil markedet være nødt til å snu seg og bygge det som kreves – og at selve utbyggingen skjer på en annen måte enn i dag. Næringen har gjort store endringer inn mot hvordan man arbeider og hvilke produkter man levere allerede – og dette burde være en kime til hvordan man kan jobbe enda bedre. Det som er gjort, viser også hvilket potensiale det ligger innen denne sektoren. Selv om mange mener det har gått for sakte, noe som helt sikkert kan være riktig, er det også viktig å fokusere på hva som faktisk er gjort på relativt kort tid – og hvordan man kan ta dette videre.

Det er ikke noen tvil om at klimaendringene vil påvirke og på mange måter definere hvordan vi skal jobbe i fremtiden. Endringene vil i stor grad merkes, både for samfunnet som helhet, men også for oss som privatpersoner. Man må omstille seg og det vil bli endringer. Men det er nå vi har sjansen til å sørge for at de nødvendige endringene skjer. Tidsvinduet kan være er i ferd med å lukkes – og nettopp derfor er det også bra at man formelt erklærer klimakrise – slik at man setter fokus på dette arbeidet som tvinger seg frem.

Det er ikke de unge som skal ha hovedansvaret for at disse endringene skjer – det er dagens generasjon som må legge til rette for at vi etterlater oss verden i bedre stand enn hvordan den ser ut i dag. Men toget er i ferd med å kjøre fra oss.