Frode Nilsen.
Kineserne kommer…
Anleggsmarkedet i Norge har vært særdeles interessant for mange utenlandske entreprenører de siste 10-15 årene. De aller fleste aktørene har kommet fra EU-området. Erfaringene med disse har vært meget varierende.
Noen har levert gode prosjekter, men disse har vært i et mindretall. Det har vært flere konkurser og terminering av kontrakter. Det har ofte vært stor forskjell på å ha det laveste anbud og hva som til syvende og sist har blitt de faktiske kostnadene. For nasjonen Norge har det vært en dyrekjøpt erfaring, selv om dette kan være vanskelig å innrømme på politisk hold. Entreprenørforeningen -Bygg og Anlegg (EBA) har tidligere beregnet hvilke skatte- og avgiftsmessige tap det er å bruke utenlandske entreprenører istedenfor norske entreprenører.
EØS-avtalen gir markedsadgang for utenlandske aktører i Norge. Satt på spissen kan man si at det er den norske anleggsbransjen som har betalt regningen for at vi skal ha EØS-avtalen. Konkurransen er tøff, marginene er presset og mange har tapt store beløp de siste årene. Norske entreprenører har aldri vært redd for konkurranse så lenge disse er på like vilkår. Slik er det dessverre ikke alltid. For myndighetene har det vært utfordrende, for å ikke si umulig, å følge opp lønns- og arbeidsvilkår hos enkelte utenlandske aktører. Sosial dumping har vært et gjentagende problem.
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen er på besøk i Kina og ifølge Søndagsrevyen 3. november ønsker han kinesiske entreprenører velkommen til Norge.
Det er nesten som man ikke tror at dette er mulig. Hva er det norske myndigheter ønsker? Billige prosjekter for enhver pris? Adm. dir. Sun Yun i Sichuan Road and Brigde Group (SRBG) uttalte at de så Norge som springbrett for selskapets videre ekspansjon.
En del av de kontraktene som kommer i Norge som f.eks. Sotrasambandet og Hålogalandsvegen er så store at selv de største europeiske entreprenørene vegrer seg. De største kinesiske entreprenørene er statseide og gjennomsubsidierte. Disse vil ikke ha noen problemer med å ta gigantiske kontrakter i vårt land. For kort tid siden fikk den kinesiske entreprenøren China Railway Tunnel Group (CRTG) tunnelkontrakt i Stockholm. CRTG var 70 % under anbyder nr. 2! Dumping av priser er i henhold til EU-direktiv forbudt. Alle skjønner at det er det som har skjedd her, men det får ingen konsekvenser. Veidekke trakk seg fra anbudskonkurransen siden de mente at det var umulig å konkurrere på lovlig vis.
For norske myndigheter vil et større kinesisk inntog i anleggsbransjen være nesten umulig å følge opp. Vi er en nasjon som flagger menneskerettigheter, miljøpolitikk, bærekraft, samfunnsansvar, ordnede lønns- og arbeidsforhold, HMS og KS, etiske retningslinjer, transparent forretningsdrift mm. særdeles høyt. Vi vet at på mange av disse forholdene kommer Kina særdeles dårlig ut. Utfra våre moralske standarder er det umulig for Norge å overse disse faktum. Hvordan skal det være mulig å kunne kontrollere hva en kinesisk arbeider faktisk får betalt og om det skjer sosial dumping, når det har vist seg å være svært utfordrende å finne ut av dette hos europeiske entreprenører. Det sier seg selv at det er umulig å kunne konkurrere på like vilkår.
Har Norge vært så lenge i «fryseboksen» etter at den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk fredsprisen at vi er villig til å akseptere hva som helst?
Skjer det fryktede kinesiske inntoget er det nok en gang den norske anleggsbransjen som må betale regningen.
Dette mener jeg kan medføre konkurser og en bransje med «brukket rygg».
De fleste andre land, inklusive EU-landene, ønsker at de nasjonale bransjene skal vokse og forsterkes i perioder med høy aktivitet. Dette er imidlertid ikke typisk for Norge.
I en tid hvor det grønne skiftet og klimapolitikken er viktigere enn noen gang, virker det underlig at man skulle trenge å hente entreprenører fra andre siden av kloden for å kunne utføre oppdrag i Norge. Tiden er overmoden for at dette blir et viktig moment i evalueringen av anbud. Vi vet at mye av det som produseres i Kina skjer med bruk av sterkt forurensende kullkraft, og med store utslipp fra selve produksjon både til luft og vann. Skal vi virkelig overse dette?
Naturen i Arktis er særdeles sårbar, og det må stille de strengeste krav til de som skal operere i disse områdene. Norske entreprenører har vært «ute en vinterdag før» og har gjennom mange tiår opparbeidet seg en betydelig arktisk kompetanse. Dette vet vi er noe som de fleste utenlandske aktører mangler, men som oppdragsgivere i mye større grad må vektlegge.
Vi er for øvrig rørende naive her til lands når vi også overser de kinesiske globale ambisjoner. Landet er en betydelig aktør i Afrika, Asia og Sør-Amerika. Kina ønsker å bli den ledende aktøren, også i Arktis, og da passer et inntog i det norske anleggsmarkedet godt inn i deres strategi. Dette har sikkerhetspolitiske konsekvenser som kan bli meget vanskelig for Norge. Det er ikke tilfeldig at Telenor nettopp forkastet Huawei som leverandør av 5G-nettet. Det burde være samme tankegang i forbindelse med utbygging av den øvrige infrastrukturen i landet vårt.
Jeg tror ikke norske myndigheter skjønner hvilke krefter man nå er i ferd med å sette i gang. Har vi først gitt fotfeste, vil dette senere være umulig å reversere. I kåtskapen av å selge norsk laks, må man ikke glemme den norske anleggsbransjen. Dette handler ikke om å «gråte for sin syke mor», men at vi faktisk ser realismen i det som skjer. Konsekvensene kan ikke bare bli alvorlig for anleggsbransjen, men også for resten av Norge.