Innlegg: Gå ikke i forliksrådsfella

Dersom entreprenøren i stedet hadde sendt stevning, hadde entreprenøren vært på trygg grunn. Når en søksmålsfrist i stedet avbrytes ved å sende en forliksklage, må man være påpasselig med å følge opp forliksklagen på riktig måte for å unngå å gå i «forliksrådsfella».

I den aktuelle saken innstilte forliksrådet saken den 22. juni 2020. Deretter ventet entreprenøren 6 måneder med å sende stevning, til den 22. desember 2020. Lagmannsretten kom til at forliksklagens fristavbrytende virkning i mellomtiden hadde gått tapt.

Det følger av tvisteloven § 18-3 at man etter innstillingen fra forliksrådet enten har ett år eller tre måneder på seg til å ta ut stevning. Hvor lang tid man har på seg, beror på hva slags frist man har avbrutt ved forliksklagen. Dersom forliksklagen har avbrutt en foreldelsesfrist, følger det av tvisteloven § 18-3 annet ledd at fristen er ett år. I andre tilfeller er fristen tre måneder, jf. tvisteloven § 18-3 tredje ledd og Høyesteretts kjennelse i Rt. 2013 side 1303, hvor Høyesterett uttaler følgende i avsnitt 13:

«Etter lovens ordlyd er det altså bare i forhold til foreldelse at en forliksklage bevarer sin fristavbrytende virkning i ett år etter at forliksrådet har innstilt behandlingen. For øvrig tilsier ordlyden i andre ledd at den fristavbrytende virkningen bortfaller etter tre måneder.»

I den nylig avsagte lagmannsrettsdommen konkluderer lagmannsretten med at søksmålsfristen i NS 8407 ikke er en avtalt (og forkortet) foreldelsesfrist. Konsekvensen ble at entreprenøren hadde oversittet søksmålsfristen og tapte alle sine krav. Om dette skriver lagmannsretten blant annet:

«Lagmannsretten anser det etter en objektiv tolkning ikke nærliggende å forstå fristen i punkt 35.2 bokstav b) som en avtalt frist om foreldelse. Den er en av flere bestemmelser i kontrakten der krav tapes dersom det ikke reageres innen en bestemt frist. Partene er enige om at ingen av de andre fristene er å anse som en materiell foreldelsesfrist. At det for å avbryte fristen i punkt 35.2 kreves at det iverksettes ordinær rettergang, kan lagmannsretten ikke se gjør at fristen her får en annen karakter. At det for å avbryte fristen i punkt 35.2 kreves at det iverksettes ordinær rettergang, kan lagmannsretten ikke se gjør at fristen her får en annen karakter. Kontrakten punkt 35.2 er en materiell regel om bortfall av krav, men har etter lagmannsrettens syn mer karakter av en reklamasjonsfrist enn en foreldelsesregel. En foreldet fordring vil ikke anses å være tapt, slik det uttrykkelig er avtalt er virkningen ved oversittelse av fristen etter NS punkt 35.2. Dersom skyldneren betaler trass i foreldelse, regnes dette som betaling av ordinær gjeld, jf. blant annet Bergsåker, Hva er foreldelse, Tfr, 2011/3-4, side 351-442. Normalt vil det ved fristavbrudd for foreldelse dessuten starte en ny frist. Lagmannsretten anser at det er lite naturlig å omtale regler som ikke følger dette prinsippet som foreldelsesregler.»

Dommen er et eksempel på at det er et misforhold mellom byggeplassen praktiske pragmatisme, og entreprisekontraktens formalisme. Det er en rekke regler i kontrakten og i lovverket som man må kjenne til for ikke å tape sine berettigede krav som følge av formalfeil.

Dersom du er entreprenør, og velger å avbryte en søksmålsfrist ved å utta forliksklage i stedet for stevning, må du huske at du må følge opp med en stevning innen tre måneder etter at forliksrådet har innstilt saken. Hvis ikke går du i forliksrådsfella.

Den nevnte lagmannsrettsdommen er nylig avsagt, og er ikke rettskraftig.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.