Intern konkurranse gir miljøforbedring

Det ble da for første gang mulig å måle grønn konkurranse mellom bedriftene i betongindustrien, og ikke først og fremst ovenfor andre hovedmaterialer. Prosjektet ble en stille revolusjon, og på få år er miljøytelsene for produktene forbedret betraktelig. Bare det siste året har noen produsenter redusert klimagassutslippet for hulldekker (etasjeskiller) med opp mot 17%. I lys av at vi produserer 2 mill. kvm. hulldekke per år, betyr denne forbedringen noe.

Konkurransen over miljøegenskaper mellom materialgruppene er viktig, men konkurransen over miljøegenskaper mellom de enkelte bedriftene i en bransje er enda viktigere. For det er i en slik kontekst man får til reelle forbedringer for en materialgruppe. Miljøforbedringen for betong og betongelementer har vært stor sammenlignet med andre materialgrupper. Noe av forklaringen er at betongindustrien har sterkt teknologifokus med intern konkurranse over produktenes miljøegenskaper, dette i motsetning til eksempelvis treindustrien. Paradoksalt nok bidrar teknologifokuset også til at betongbransjen ikke når ut til samfunnet om forbedringene på en god måte, kommunikasjon er også en viktig del av prosessen. Treindustrien har til sammenligning vært mer til stede i det offentlige ordskiftet og har prioritert å forankre prosjektene politisk. Dette er i seg selv en interessant problemstilling: hvordan og hvorfor velger noen bransjer en teknologisk strategi, mens andre velger politikkutforming som mål eller hovedstrategi.

Fremtidens miljødeklarasjoner vil være mer komplette enn de vi har i dag, da utarming av naturressurser, ødeleggelse av naturlige leveområder og endring av regionale og globale klimasystemer vil vektlegges sterkere. Akademia her lenge adressert denne problemstillingen, og det er kanskje derfra det sterkeste presset for å få mer helhetlige miljøvurderinger vil komme i fremtiden. For den enkelte arkitekt/rådgiver eller byggherre er det vanskelig å sette seg inn i komplekse (og mangelfulle) miljøvurderinger, og for regulerende myndigheter kan det være utfordrende fordi næringsinteresser påvirker politikkutformingen.

En illustrasjon av denne mangelen i metodologi for å beskrive produktenes miljøegenskaper, finner vi bokstavelig talt i skogen. Boreal skog (nordlig skog) tar opp karbon frem til trærne er 140 – 200 år gamle, og svært mye av skogens karbon er lagret i rotsystemet og i skogbunnen, og ikke i tømmeret som tas ut. En stor andel av dette karbonet frigjøres som utslipp ved industriell hogst. Rapporten «Skog som biomasseressurs» peker på at tilbakebetalingstiden, altså tiden fra skogen hugges til ny skog har vokst, er 90 år i naturskog, og ved permanent industriell skogdrift, opp mot 150 år. Dette betyr at industriell hogst etter 60-70 år ikke er bærekraftig. Den alternative bruken av skogressursene, å la den stå som voksende karbonlager, kommer ikke frem av miljødeklarasjonene. Det gjør heller ikke utslippet av klimagasser fra skogbunnen og rotsystemet som følge av industriell skogdrift.

I fremtiden vil det være krav om balanse i uttak og tilvekst av ny skog dersom man skal betrakte trebaserte byggematerialer som fornybare. Helhetlige miljødeklarasjoner vil bidra til konkurranse over miljøytelser mellom virksomhetene i treindustrien på samme måte som for betongindustrien. Dette vil gi transparens og åpenhet, samtidig som det gir samfunnet mer innsyn i det reelle klimagassfotavtrykket fra den enkelte bedrifts produkter.