Innlegg: Utnyttelse av betalingsfrist

Det pågår for tiden en kraftig kritikk i Sverige mot selskapet Stora Enso. 

Ett av verdens største industriselskap er i hardt vær etter triksing med betalingsbetingelsene. 

For å pynte på kvartalstallene gav konsernledelsen beskjed til økonomistaben om å holde igjen forfalte betalinger til etter kvartalsregnskapet. Den interne mailen nådde pressen og berørte leverandører. 

Mailen gav beskjed: «boost September cash flow by skipping the last weekly payment run in September”. 

Avisen Dagens Industri har hatt mange fargerike intervjuer med illsinte leverandører og irriterte eiere.

Konsernledelsen har nylig innrømmet meget dårlig vurderingsevne, etter kritikk fra leverandørene og de største eierne – svenske Wallenberg og den finske stat.

Hvordan er dette avtalerettslig? 

Det er tilnærmet full avtalefrihet i næringsforhold. I forbrukerforhold derimot er forbrukeren mer beskyttet av forbrukerlovene, eks forbrukerkjøpsloven, bustadoppføringsloven og håndverkertjenesteloven.

Avtalefriheten gir seg noen vanlige utslag. Kjøperen sine innkjøpsbetingelser bestemmer gjerne lang betalingsfrist. Stora Enso krevde 90 dager fra sine leverandører. Mer typisk er 30 eller 60 dager. 

Leverandørenes salgs- og leveringsvilkår krever gjerne 14 dagers betalingsfrist fra kjøperen. Omforente standardkontrakter i bygg- og anlegg har typisk 28 dager. 

Dersom partene ikke har avtalt betalingsfrist, faller man gjerne tilbake til kjøpsloven. Som i § 49 sier at «Følger ikke betalingstiden av avtalen, skal kjøperen betale når selgeren krever det, men ikke før tingen blir overlevert kjøperen».

Et klassisk problem er knyttet til kontraktskollisjoner i samme avtaleforhold, det som kalles Battle of Forms. Typisk at kjøper sender en forespørsel med sine innkjøpsvilkår og tilbyder svarer med sine salgs- og leveringsvilkår i tilbudet. Da har vi en kollisjon, fordi begge betingelsene vanligvis er meget forskjellig. 

Dersom kjøper aksepterer med sine innkjøpsvilkår på nytt, skulle man tro man var i mål. Men hva hvis leverandøren med sine varer og tjenester etter avtaleinngåelse, sender med sine salgs- og leveringsvilkår? 

Det beror på en tolkning av kontrakten hva som gjelder. Norsk rett anerkjenner ikke bare en løsning. Man kan tenke seg at både første kontraktsbetingelser gjelder og siste kontraktsbetingelser gjelder. Eller at domstolen avgjør tvisten med en modifisert variant der de stridige betingelser sees bort fra, også kalt Knock Out-prinsippet.

I krevende tider mellom partene er betalingsfrist en gjenganger i reforhandlinger av kontrakter. Den kan benyttes begge veier. Raskere betaling kan gi rabatter tilbake og redusert varelager, eller lengre frister kan sørge for at motparten overlever vanskelig tider. 

Alt kan være i spill i reforhandlinger.

I saken med Stora Enso mener jeg det det er et selvsagt kontraktsbrudd. Hvor de må betale morarenter. Men kostnaden med morarenter er liten i forhold til regnskapseffekten og børsverdi. Så er det i strid med god forretningsskikk. Men det bruddet er vanskelig å sanksjonere. Til slutt dreier det seg om god eierstyring og tillit i markedet. 

En aktør som utnytter sin plass i verdikjeden, kan risikere å miste både nøkkelkunder og de beste leverandørene. Og ikke minst redusere sin verdi. Stora Enso falt 4,5 prosent på børsen rett etter at saken ble offentlig 14. oktober.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.