Innlegg: Trafikkdata for fremtiden

Den nye forskriften erstatter den tidligere vegdataforskriften fra 2010 og har som formål å sikre oppdatering og økt innsamling av data om veinettet og trafikken. Målet er å utnytte data bedre, styrke samarbeidet mellom ulike aktører og på den måten skape et sikrere, mer effektivt og bærekraftig veitransportsystem.

Økt fokus på samarbeid og korrekte data

Den nye forskriften vil innebære en relativt stor oppgradering av den Nasjonale Vegdatabanken. Det legges derfor vekt på å styrke det faglige samarbeidet mellom ulike veimyndigheter og Nye Veier AS. Statens vegvesen, som nasjonalt fagorgan, har fått ansvaret for å organisere og lede dette samarbeidet, som også består av kommuner og fylkeskommuner. Alle relevante parter må delta aktivt i innsamling og formidling av veidata, noe som vil kreve økt koordinering og deling av informasjon.

Kommunene har fått en utvidet tidsfrist til 1. oktober 2025 for å samle inn og formidle visse typer data. Dette inkluderer data som er nødvendige for å oppdatere veilister, tilstand og bæreevneklassifisering for broer og vegunderganger, samt data om tunneler.

Potensiale for innovasjon og sikkerhetsbrudd

En av hovedårsakene til at den gamle forskriften var moden for oppdatering, er den stadige økningen i mengden tilgjengelig trafikkdata og mulighetene dette innebærer. Et overordnet formål er derfor å sikre bred tilgang til disse dataene slik at potensiale kan utnyttes. Men med mye data kommer mye ansvar, forskriften inneholder derfor også en rekke bestemmelser om varsling av hendelser, rapportering og ansvar for datasikkerhet.

Forskriften slår med dette følge med en rekke kommende EU-reguleringer knyttet til samling og deling av data der den røde tråden er; tilgjengelighet, sikkerhet og innovasjon. I henhold til disse reguleringene vil stadig flere bransjer og virksomheter bli pålagt å åpne opp og dele mer data. Tanken er at dette vil øke innovasjonstakten og med dette også forbedre tjenestene som tilbys til publikum. For bygg- og anleggsbransjen kan dette bety at det blir lettere å samarbeide på tvers av sektorer og utvikle nye teknologier og metoder som kan forbedre vegtransporten. På den annen side kan det tenkes at aktører i bransjen vil måtte håndtere økte krav til innsamling, deling og sikring av data.

På tross av at denne relativt korte forskriften ikke har fått noe særlig med spalteplass i toneangivende medier, vil den trolig spille en viktig rolle i utviklingen av et mer bærekraftig og effektivt transportsystem i Norge. Med økt fokus på miljøvennlige transportløsninger, innovasjon og effektivitet, vil behovet for presis og omfattende trafikkdata bare øke, og det er ikke tvil om at aktørene som skal bidra vil få økt arbeidsmengde knyttet til dette. Det blir derfor spennende å se om aktørene klarer å samarbeide i tråd med forskriften.

Vil forskriften føre til flere erstatningskrav grunnet manglende vedlikehold av vei?

Et spørsmål fremover blir om den økte innhentingen av veidata gjennom forskriften og bruk av ny teknologi, vil øke omfanget av erstatningskrav grunnet forsømmelser i vedlikehold av vei.

Hull i veien, sprekker og veier som smuldrer opp, er forhold som kan medføre skader på kjøretøy. Dette er forhold entreprenører med ansvar for drift og vedlikehold av veien har plikt til å utbedre, slik at faremomentet de utgjør blir redusert. Dersom entreprenøren forsømmer denne plikten, vil de kunne bli holdt ansvarlige for skader på kjøretøy.

Historisk har det vært vanskelig å nå frem med slike krav. Årsaken til dette er først og fremst at det er vanskelig å bevise at de alminnelige vilkårene for å kreve erstatning er oppfylt. Det er særlig kravet om at entreprenøren har opptrådt uaktsomt ved ikke å ha utbedret feilen i veien forut for at skaden på kjøretøyet oppsto som har vært krevende å bevise. Viktige momenter i en uaktsomhetsvurdering for denne type krav vil være:

• Kjente den ansvarlige entreprenøren til feilen på veien da skaden oppsto?

• Har det vært tid til å utbedre eller fjerne faren?

• Har regelverk, instrukser og lignende blitt fulgt?

• Er plan eller rutiner for vedlikehold og tilsyn overholdt.

Ved at man i fremtiden vil få raskere og mer presis informasjon om forhold ved veinettet som må utbedres, vil det samtidig kunne argumenteres for at dette stiller høyere krav til de som er ansvarlig for vedlikeholdet av veien. Dermed blir gjerne veien til å konstatere uaktsomhet, og dermed ansvar, kortere.

Spørsmålet oppstår dersom den ansvarlige for vedlikeholdet av veien mottar data om faremomenter, uten å utbedre disse innenfor tiden som bør kunne forventes. Dersom det da oppstår skader vil det kunne føre til at erstatningskrav fremmes. Entreprenørene bør derfor vurdere om de har den nødvendige beredskap og kapasitet, til å håndtere den økte mengden og frekvensen av mottatte data om slike forhold, i fremtidige drift- og vedlikeholdskontrakter.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.