Innlegg: Strømpris-krisa. Er vi i ferd med å bli historieløse?

Mens framsynte politikerne etter unionsoppløsninga i 1905 hadde en tidshorisont på 60-100 år, har de siste regjeringer, med regjeringa Solberg i spissen, hatt en horisont som knapt nok har nådd fram til nesetippen. Helhetstenking og langsiktighet har vært mangelvare.

Rett etter unionsoppløsninga i 1905 manglet Norge både kapital og kompetanse. Framsynte politikere, anført av sosialdemokraten Johan Castberg og venstremannen Gunnar Knudsen, la den gang grunnlaget for mye av Norges framtidige vekst og velstand. «Panikkloven» i 1906 stoppet de utenlandske oppkjøpene av fallrettigheter, og i 1909 kom konsesjonsloven som innførte hjemfallsretten. Loven innebar i korte trekk at utbygging av naturressursene i privat regi vederlagsfritt skulle tilføres til staten etter en driftsperiode på 60 år.

Vasskrafta, selve arvesølvet tilhørte fellesskapet. Den var evigvarende og skulle brukes til å bygge landet. Etablere norsk industri, skape norske arbeidsplasser og øke levestandarden. En politikk som ikke minst anleggsnæringa har nytt godt av gjennom bygging av store og kompliserte kraftverk. Kombinasjonen av dristige politikere, dyktige ingeniører og solid arbeidskraft har realisert mange grensesprengende prosjekt.

Norge takket nei til utenlandskabler for 100 år siden. På 1920-tallet takket Norge nei da tyske interesser foreslo å sende strømmen ned til kontinentet for å drive tysk industri. I stedet for å sende strøm ut av landet som råvare valgte norske politikere å bruke energien fra vasskrafta til å utvikle sin egen industri. De prioriterte å bygge kompetanse og arbeidsplasser i Norge.

For å illustrere samfunnsansvaret nevnes etableringen av selskapet Opplandskraft som skulle bygge ut Øvre Vinstra og fant sted i 1954. I jubileumsboka I samfunnets tjeneste som kom ut i 2004, beskrives bakgrunnen for etableringen av selskapet. Her står det blant annet at «Energiverkene er til for samfunnets skyld. Energiverkene skal ikke tjene mest mulig penger, men skaffe brukerne billigst mulig strøm.»

I bygda Skåbu var fisking i Vinster-vatna viktig attåtnæring og sikker biinntekt før kraftutbygginga tok til. Flere båtlag var i sving og ørretfiske sysselsatte mange mennesker. I dag er fisket på det nærmeste ødelagt. Skåbyingene ofret fiskeressursene til fordel for landets vekst og velstand. Historien er ikke enestående. Bygdesamfunn rundt om i landet måtte betalte dyrt i form av nedbygging av naturressurser.

Da leteboring etter olje i Nordsjøen startet på 60-tallet, ble mye av den samme politikk ble lagt til grunn - anført av blant andre Jens Evensen, Finn Lied og Jens Christian Hauge. Oljevirksomheten ble bygget opp på mye av samme tradisjon som forvaltningen av vasskrafta. I tillegg til et sterkt statlig eierskap, skulle en sikre at oppdrag gikk til norsk industri, utvikling av norske arbeidsplasser og økt levestandard. I boka Parterapi for oljefolk og klimaaktivister skriver Magnus Marsdal at tidspunktet for oljefunn på norsk sokkel neppe kunne vært bedre for nasjonen. Slutten av 60-tallet var muligens høydepunktet for det sosialdemokratiske regimet. Landet hadde en sterk arbeiderbevegelse og Gerhardsen-generasjon av politikere hadde blant annet bakgrunn som husmannssønner, elektrikere og anleggsarbeidere med en sunn nøktern grunnholdning.

Fram til 1991 tilhørte vasskrafta det norske folk. Nå rår markedskreftene. Strøm er blitt handelsvare og situasjonen er snudd fullstendig på hodet. Dagens strømpriser er helt uforutsigbare og går opp og ned som en berg- og dalbane.

Årsaken er sammensatt, men det bør nevnes at daværende olje- og energiminister Tord Lien fra FrP i 2013 sa til Teknisk Ukeblad (TU) at han ville ha dyrere strøm. Fellesskapet til side! Statsråden løp kraftselskapenes ærend og ville ha flere kabler til utlandet. Dette til tross for advarsler fra ulike hold om at flere kabler vil øke strømprisen til norske forbrukere, og undergrave konkurransefordelen industri og næringsliv har med rimelig vasskraft. Med dagens strømpriser kan en trygt si at statsråd Tord Lien og regjeringa Solberg fikk sitt ønske oppfylt.

Resultatet av de siste utenlandskablene er i prinsippet at Norge nå eksporterer strøm, for så å importere strøm til høge priser. Å gå med på internasjonale avtaler der Norge ikke sikrer sine egeninteresser først, vitner om dårlig politisk håndverk. Hadde Knudsen og Castberg sett hvordan arvesølvet forvaltes ville de sannsynligvis snudd seg i graven.

Strømprisene som tidligere var et konkurransefortrinn for norsk industri og næringsliv, tar i stedet kvelertak på bedriftene. Noen velger å stenge ned.

Landbruket sliter og folk på bygda som i sin tid motvillig ofret naturressursene mot billig strøm og økt velstand, har problemer med å betale regningene sine. Det er stikk i strid med utgangspunktet. Verdiene (vasskrafta) skapes i distriktene, forbrukes i byene og kraftselskapene, deres eiere (staten og store bykommuner) sitter igjen med fortjenesten. Forutsetningene som la grunnlag for kraftutbyggingen, er ikke lengre til stede. Kraftselskapene og deres eiere håver inn store penger, og Fellesskapets verdier blir urettferdig fordelt. Det er ganske utrolig at norske politikere vil avvikle de konkurransefordelene norsk industri har hatt.

At regjeringa har kommet det norske folk i møte med krisepakke er vel og bra, men det er ingen permanent løsning. Det blir ingen verdiskaping av at borgere og bedrifter betaler høye strømregninger, for så å få tilbakebetalt deler av beløpet. Skal arbeidsplasser skapes og bosetting opprettholdes må strømprisene være lave, stabile og forutsigbare.

Leder av Landssamanslutninga av Vasskraftkommuner (LVK) Torfinn Opheim, sier til avisa Nationen den 2. februar at en midlertidig makspris er en enkel og ubyråkratisk løsning. Noe EU faktisk oppfordrer til når markedet nå er ute av kontroll. LVK har foreslått en midlertidig makspris på 45 øre/ kWh. EU-landet Frankrike viser at dette er mulig. De har tatt grep og satt makspris på strøm.

Mens vi venter på at regjeringa oppnevner energikommisjonen, er det å håpe at de som oppnevnes har med seg et historisk perspektiv. Vi bør lære av tidligere generasjoners framsynthet når utvekslingsavtalene for strøm skal reforhandles. Bruke noe av samme strategi og politikk som Johan Castberg etter unionsoppløsninga og Jens Evensen sitt team på 60- og 70-tallet. På denne måten kan vi sikre utvikling av norsk industri og norske arbeidsplasser slik at naturressursene gir oss et konkurransefortrinn. Samt sørge for at avtaler om forvaltning av vasskrafta, arvesølvet, kan videreføres til neste generasjon i minst like god forfatning som da vi overtok. Men da trengs det politisk handlekraft.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.