Rasmus Reinvang.
Foto: Maria Jentoft
Innlegg: Sosiale boligkjøpsmodeller - et bærekraftig krisetiltak
Nye og mer sosiale boligkjøpsmodeller kan bidra til å få produksjonen av boliger i gang igjen og er samtidig et viktig tiltak for mer sosial bærekraft i storbyene, skriver Rasmus Reinvang.
Denne artikkelen er over ett år gammel.
Innlegg av:
Rasmus Reinvang, senior Manager bærekraft og byutvikling, Sopra Steria Footprint. Reinvang er tidligere byråd for byutvikling i Oslo for MDG.
Det er krise i boligbyggingen i Norge. Økte renter, inflasjon og usikkerhet gjør at folk som i utgangspunktet har råd vegrer seg for å kjøpe. I tillegg er det en minst like stor gruppe som ønsker å kjøpe men som ikke har råd, viser en studie av det latente boligbehovet i Oslo utført av Housing Lab ved Oslo Met. Her ligger en mulighet for boligbyggere til å selge boliger, som må til for å få finansiering til å starte bygging. Det fine er at muligheten også bidrar til større sosial bærekraft.
De siste årene har en del utbyggere tatt i bruk nye boligmodeller, for eksempel del-kjøp. Det innebærer at boligsøkere med svak økonomi kan kjøp seg inn i en bolig og kjøpe seg opp i andel når økonomien bedres. Dette senker terskelen for å komme inn på boligmarkedet, og særlig i pressområder som Oslo og andre storbyer kan det utvide gruppen av mulige kjøpere betraktelig. Erfaring viser at dette kan føre til økt salg. OBOS har for eksempel flere ganger rapportert, at mer sosiale boligkjøpsmodeller har bidratt til å opprettholde og videreutvikle salg – særlig når markedet har strammet seg til.
I Norge er skattesystemet innrettet slik at det er økonomisk svært fordelaktig å eie (og spare) i bolig, sammenlignet med å eie. I byer som Oslo er tendensen at selv folk med en gjennomsnittslønn nå sliter med å kjøpe bolig. For lavtlønnede og sårbare grupper er situasjonen enda verre, noe som ofte fører til ustabile bosituasjoner og belastning som tar tid og krefter fra fokus på arbeidsliv, utdannelse og omsorgsarbeid. Å senke terskelen for at flere kan komme inn på boligmarkedet er derfor et viktig tiltak for å fremme sosial bærekraft og motvirke økonomiske forskjeller.
Hvis nye boligkjøpsmodeller både lønner seg for utbyggere og er sosialt bærekraftig, hvorfor er det ikke i dag ikke standard å tilby dette i alle boligprosjekter? Min erfaring fra dialog med boligbyggere da jeg var byråd for byutvikling i Oslo, er at det først og fremst har å gjøre med kultur. Å ta i bruk nye boligkjøpsmodeller er mer komplisert enn bare å selge ut. Det tar år å gjennomføre et salg når kjøperen gradvis skal kjøpe seg opp, noe som utløser administrasjon. Dette kan dekkes inn av modellen, men allikevel – det er plunder og heft sammenlignet med business-as-usual.
Krisetid er tid for innovasjon. Å ta i bruk nye og mer sosiale boligkjøpsmodeller i større skala kan ikke alene redde boligmarkedet fra dagens krise. Men det kan bidra til å få salget av boliger i gang igjen. Og det vil bidra til mer sosial bærekraft for tusenvis, i en tid hvor dyrtiden rammer hardt.
What’s not to like?
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.