Innlegg: Problematisk med språkkrav i fagprøver

Norskkrav i fagprøver svarer ikke til markedets behov
Engelsk er det reelle arbeidsspråket i mange yrker og ved mange arbeidsplasser innenfor bygg- og anleggsbransjen. Tall fra SSB viser at omtrent 30 prosent av arbeidskraften innen norsk bygg- og anleggsvirksomhet bestod av arbeidsinnvandrere eller utenlandske pendlere.

NAVs bedriftsundersøkelse for 2023 viser samtidig at den norske bygg- og anleggsbransjen mangler 6750 arbeidstakere. Entreprenørforeningen – Bygg og Anlegg anslår at Norge trenger 8500 nye fagarbeidere hvert år. Likevel opplever flere potensielle arbeidstakere å bli utestengt fra markedet på grunn av norskkrav i fagprøver som kreves av byggherrer.

Et fagbrev er et bevis på fullført yrkesutdanning, og skal dokumentere kompetanse som fagarbeider. Læreplanene stiller vanligvis ikke uttrykkelige krav til fagarbeidernes språkferdigheter, men den 6. mai 2022 avsa Utdanningsdirektoratet en tolkningsuttalelse til opplæringslova om at det ikke er anledning til å oversette eller legge til rette for gjennomføring av fagprøven på andre språk enn norsk, samisk eller norsk tegnspråk.

Det finnes ingen klare retningslinjer for hva som utgjør tilstrekkelige norskferdigheter i fagprøver. Dette har medført at kravene som stilles til norskferdigheter for å få fagbrev varierer mellom prøvenemndene i de ulike fylkeskommunene, og avgjøres i hovedsak etter skjønn.

Dagens praksis med språkkrav i fagprøver svarer ikke til behovet for arbeidskraft, og hindrer motiverte og kompetente utenlandske arbeidssøkere fra å komme inn i det norske markedet.

Det finnes mindre inngripende alternativer
Den utbredte bruken av engelsk i bygg- og anleggsbransjen innebærer at behovet for gode norskferdigheter ikke alltid vil være nødvendig. Det kan derfor stilles spørsmål ved om fagbrev bør være forbeholdt kandidater med gode norskferdigheter, eller om det bør åpnes for å ta fagprøver på engelsk.

En viss grad av norskferdigheter kan være nødvendig for å tolke instrukser og regelverk eller ved praktiske spørsmål som oppstår i forbindelse med arbeidet. I slike situasjoner kan mangelfulle språkferdigheter imidlertid avhjelpes ved bruk av ulike virkemidler, slik som teknologi for sanntidsoversettelser og andre oversettelsestjenester.

Det er ikke opplagt at fagprøvene er det mest hensiktsmessige stedet å stille språkkrav. Fagbrev stilles for eksempel ofte som krav i ansettelsesprosesser og i offentlige anbudskonkurranser, som gir konkurransefordeler på markedet for de som har bestått fagprøven. Siden et fagbrev ikke sier stort om fagarbeiderens språkferdigheter, kan det bli nødvendig for oppdragsgiveren eller arbeidsgiveren å stille ytterligere språkkrav i utlysningene. I slike situasjoner er det ikke sikkert om språkkravet i fagprøven har en selvstendig verdi.

Problematisk etter EØS-avtalen
Når man har mindre inngripende alternativer som kan avhjelpe manglende språkferdigheter, oppstår spørsmålet om språkkrav i fagprøver faktisk er nødvendig. Et unødvendig språkkrav kan innebære en begrensning i bevegelsesfriheten for utenlandske EU-borgere i strid med EØS-avtalen.

Den 7. september 2022 avsa EU-domstolen en dom i sak C-391/20, hvor spørsmålet var om et latvisk påbud om kun å tilby undervisning på nasjonalspråket var i strid med EU-retten. Domstolen uttalte at lovgivning som uten unntak krever at all undervisning skal tilbys på medlemsstatens nasjonalspråk, som hovedregel vil innebære en forskjellsbehandling som går ut over hva som er nødvendig for å oppnå formålet bak språkkravet.

Når Utdanningsdirektoratet på sin side har lagt til grunn at opplæringslova ikke åpner for at det tilbys fagprøver på engelsk, selv der fylkeskommunen har evne og vilje til et slikt tilbud, er dette en tolkning som stemmer dårlig overens med EU-domstolens uttalelser. En slik forståelse av opplæringslova kan være problematisk med hensyn til EØS-avtalen.

Graden av skjønn og forskjellene i praksis på tvers av nemnder reiser dessuten spørsmål om evalueringen av språkferdigheter gjennomføres konsistent. I EFTA-domstolens sak E-8/20, NAV-saken, ble det uttalt at en begrensning i bevegelsesfriheten kun er tillatt hvis den ivaretar et legitimt formål på en konsistent og systematisk måte. Dagens ordning skaper tvil om dette kravet er oppfylt.

Uten klare retningslinjer for språkkrav innen bygg- og anleggsfaget, løper det en risiko for forskjellsbehandling og inkonsistens. Vi etterlyser et klarere regelverk rundt retten til å stille språkkrav i fagprøver, som er tilpasset Norges behov for fagarbeidere og som ikke leder til en diskriminering av kandidater uten gode norskferdigheter.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.