Innlegg: Oppgradering må være en del av klimaløsningen

Vind, vann og sol. Vi trenger mer av alt for å redusere Norges utslipp og unngå kraftunderskudd. Men å bygge ut fornybar energi tar lang tid og er konfliktfullt. Med strømprisrekorder på over 7 kroner kilowattimen, burde det være enkelt å starte med det vi kan gjøre umiddelbart: å gjøre byggene våre mer energieffektive. Regjeringen har nå alle muligheter til å få opp tempoet.

Energikommisjonen har pekt på et behov for å spare minst 20 TWh innen 2030 for å nå klimamålene. Det største potensialet finnes i eksisterende bygninger. En kartlegging fra NVE i 2021 viste et potensial for å spare 13 TWh i næringsbygg, småhus og boligblokker. Det tilsvarer nært ni prosent av Norges totale strømproduksjon i fjor. Dette må utnyttes. Men så langt har satsingen vært kraftløs. I den nye handlingsplanen for energieffektivisering, som regjeringen la frem i oktober, fikk Enova 180 millioner kroner, mens Husbankens tilskuddsordning til energitiltak i kommunale bygg ble videreført med beskjedne 300 millioner. Med så magre midler, kommer vi ikke langt. Til sammenligning bruker Norge mange ti-talls milliarder kroner på strømstøtte.

Nødvendig med nasjonale byggeregler for rehabilitering og energitiltak
Like viktig som mer penger, er det å få gjort noe med regelverket og kravene som stilles ved oppgradering av bygg. Regjeringen har varslet en gjennomgang av byggteknisk forskrift (TEK) og byggesaksforskriften. Det er et svært viktig grep, som må komme på plass raskt. Tildelingsbrevet til Direktoratet for byggkvalitet for 2024 angir at direktoratet skal utarbeide forslag til hvordan bygningsregelverket i større grad kan legge til rette for at tiltak i eksisterende bygningsmasse kan gjennomføres. Vi venter i spenning på kraftfulle tiltak.

I dag er regelverket en brems for energieffektivisering i eksisterende bygg. Blant annet går kravene til energieffektivitet kun på det totale energiforbruket til et bygg eller bolig, og tar ikke hensyn til at løsninger som varmepumper eller solceller både kan spare og skape energi. På den andre siden er gradvis oppgradering av bygningskomponenter som isolasjon, vinduer og varmesystemer ofte ikke søknadspliktig, noe som fører til at mange bygg oppgraderes uten en samlet plan. For eksempel er to-lags vinduer fortsatt vanlig, selv om trelagsvinduer med høyere energieffektivitet kan installeres like enkelt. Gode ENØK-tiltak velges derfor ofte bort. På sikt vil dette bli svært kostbart, spesielt om Norge tenker å følge utviklingen i bygningsenergidirektivet i EU.

Alle de store private eiendomsaktørene er opptatt av å tilpasse seg EUs taksonomi, som setter standarder for miljøvennlige økonomiske aktiviteter, for eksempel for å sikre seg gunstige lån. Taksonomien gir sterke incentiver for energieffektivisering. Enkle tiltak som å bytte vinduer eller etterisolere er effektive måter for å møte kravene i taksonomien. Men utfordringen er at Norge mangler nasjonale komponentkrav som samsvarer med taksonomiens mål. Dette gjør det nødvendig med justering av byggteknisk forskrift.

I et forsøk på å gjøre det enklere å rehabilitere eldre bygninger, ble det i fjor innført en unntaksbestemmelse fra byggeteknisk forskrift. Selv om intensjonen er god, er det fortsatt opp til hver kommune å bestemme hvilke krav som stilles og ta i bruk den fleksibiliteten lovverket gir. Dette gjør ikke bare søknadsprosesser uforutsigbare, også mange muligheter for energieffektivisering går tapt.

99 prosent allerede bygget
Selv om nye bygg stadig blir mer energieffektive, kommer vi ikke unna at 99 prosent av bygningsmassen vår er eksisterende bygg – vi oppfører bare omtrent 1 prosent av bygningsmassen som nye bygg hvert år. Derfor vil regler som kun gjelder nybygg ha en minimal effekt på det nasjonale energiforbruk, før det har gått veldig mange år. Minst 75 prosent av den gamle bygningsmassen vil fortsatt brukes i 2050. Derfor er det et enormt klimapotensial i å forbedre byggene vi allerede har.

For å utnytte dette potensialet, må det innføres nasjonale regler som gir forutsigbarhet, tydelighet, og som fremmer energieffektive valg. Å lage et komplett og parallelt regelsett for eksisterende bygg, vil imidlertid være krevende å håndtere både for myndigheter og de som skal følge regelverket. Derfor er ikke nødvendigvis en egen fullstendig rehab-TEK veien å gå. I stedet bør man heller lage målrettede unntaksbestemmelser fra dagens tekniske regelverk. Unntak som bidrar til igangsetting av mer oppgradering og mer energitiltak i eksisterende bygg, innenfor fornuftige økonomiske rammer. For det beste må ikke være det godes fiende.

Samtidig må det finnes gode støtteordninger som gir incentiver til å ta å velge de løsningene som gir størst gevinst for samfunnet. Dette gjelder ikke minst kommunale bygg, som har et stort etterslep. For eksempel når en kommune må bytte fasaden på en skole på grunn av dårlig vedlikehold, er det fornuftig å legge på mer isolasjon. Eller når taket på sykehjem er modent for utskifting, kan det være klokt å samtidig montere solcellepaneler. Men med et samlet etterslep på over 160 milliarder kroner for å kunne oppgradere byggene til den standarden vi forventer av dagens nybygg, er det ikke alltid penger til dette. Derfor trengs det klare regler, men også gulrøtter for å både oppussing og energioppgradering. Når vi vet at kommunene til sammen har over 28 millioner kvadratmeter med bygg, er det et betydelig energisparingspotensial som venter på å bli utnyttet.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.