Innlegg: Økning i arbeidsgiveravgift som grunnlag for vederlagsjustering og mva-beregning ved motregning av dagmulktskrav

Spørsmålet om arbeidsgiveravgift
Som følge av en avgjørelse fra EFTA-domstolen i 2015, skjedde en endring i reglene for beregning av arbeidsgiveravgift som påvirket Martis kostnader. Marti krevde kostnadene dekket av Statens vegvesen, med grunnlag i NS 8406 pkt. 23.1 fjerde ledd. Bestemmelsen gir grunnlag for justering av vederlaget dersom det etter tilbudsinngivelse skjer endringer i «offentlige gebyrer og avgifter som entreprenøren etter kontrakten skal betale». Dette fikk Marti ikke medhold i.

Høyesterett viste til at kontrakten inneholder en standardisert mekanisme for prisjustering i pkt. 23.1 første ledd, som oppstiller en hovedregel om indeksregulering av kontraktssummen. Formålet bak bestemmelsen er å ivareta kontraktsbalansen der prisene utvikler seg gjennom et langvarig prosjekt. Samtidig innebærer reguleringen i pkt. 23.1 fjerde ledd en regulering av risikoen for bestemte kostnadsendringer, hvoretter vederlaget skal justeres krone for krone. Spørsmålet var om arbeidsgiveravgift er en slik type avgift som kan kreves dekket «krone for krone» etter fjerde ledd.

Etter Høyesteretts syn, er det ikke helt klart om formuleringen i fjerde ledd er ment kun å fange opp konkrete avgifter entreprenøren etter den spesifikke kontrakten skal dekke (ofte omtalt som «tilknytningsvilkåret»), eller om den også omfatter avgifter som påløper i entreprenørens alminnelige virksomhet. Høyesterett fant at bestemmelsens formål om å opprettholde opprinnelig balanse i kontrakten, tilsa at de innsatsfaktorer som «etter sin art» fanges opp av indeksreguleringen i kontrakten, ikke i tillegg vil kunne kreves kompensert krone for krone gjennom pkt. 23.1 fjerde ledd.

Arbeidsgiveravgiften er nettopp en slik type avgift som inngår som del av indeksen i NS 3405, som NS 8406 pkt. 23.1 første ledd gir anvisning på. Dette tilsa etter Høyesteretts syn at det ikke er grunnlag for å kreve kompensasjon for økning i arbeidsgiveravgiften også etter fjerde ledd. En motsatt forståelse ville innebære en komplisert og tungt praktiserbar regel med krevende avgrensningsspørsmål. For å unngå at entreprenøren dobbeltkompenseres for en gitt avgiftsøkning, ville man i så fall måtte beregne hvor stor del av avgiftsøkningen entreprenøren blir kompensert for gjennom indeksreguleringen, for så å gjøre fradrag for dette i «krone for krone»-reguleringen etter fjerde ledd. Dette talte med tyngde imot en slik forståelse.

Høyesterett erkjente at reguleringen i enkelte tilfeller ville kunne oppleves å gi seg urimelige utslag, idet indeksreguleringen ikke i alle tilfeller vil kompensere entreprenøren for reell kostnadsøkning. Standardiserte løsninger som indeksregulering vil imidlertid etter sin natur innebære at entreprenøren for enkelte innsatsfaktorer kompenseres for mer enn reell kostnadsøkning, mens man for andre faktorer underkompenseres. I snitt vil indeksregulering på denne måten i de fleste tilfeller innebære en rimelig kompensasjon for kostnadsøkninger.

Høyesteretts betraktninger skaper enklere praktiserbare regler. For at målsetningen om at entreprenøren gis en rimelig kompensasjon for avgifts- og prisøkninger skal nås, og for at indeksreguleringer skal treffe best mulig, er det likevel viktig at partene ved kontraktsinngåelse velger en indeksregulering tilpasset de arbeidene som skal utføres etter kontrakten.

I tillegg var det i kontrakten inntatt en særregulering knyttet til pkt. 23.1, hvor det fremgikk at kontrakten var basert på offentlige bestemmelser som var kunngjort 14 dager før tilbudsfristen, og at«[e]ndringer av slike forutsetninger, som ikke dekkes av annen indeksregulering, gir partene rett til regulering av kontraktssum». Denne reguleringen endret ikke Høyesteretts konklusjon.

Høyesterett la her avgjørende vekt på at Marti i sin kontrakt med underentreprenøren ikke var pliktig å dekke kostnadene ved økning i arbeidsgiveravgiften. Det hadde dermed ikke skjedd noen endringer i «forutsetninger» i kontrakten mellom Marti og Statens vegvesen, og kravet kunne derfor ikke føre frem.

Merverdiavgift ved beregning av dagmulkt
Spørsmålet var her hvorvidt Statens vegvesen hadde rett til å motregne sitt dagmulktskrav mot Martis vederlagskrav eksklusiv merverdiavgift. Marti motsatte seg dette, med henvisning til at entreprenøren i et slikt tilfelle betaler merverdiavgift for en større del av vederlaget enn han får betalt av byggherren.

Høyesterett konkluderte med at Statens vegvesen hadde adgang til å motregne sitt dagmulktskrav mot Martis vederlagskrav eksklusiv merverdiavgift. Bakgrunnen for konklusjonen var at dagmulkt avgiftsrettslig skal betraktes som et prisavslag – altså en reduksjon av kontraktsvederlaget. En reduksjon av vederlaget som følge av et rettmessig dagmulktskrav, innebærer dermed også en reduksjon av beregningsgrunnlaget for merverdiavgift.

Avgiftsrettslig var entreprenøren i saken derfor ikke pliktig å betale merverdiavgift for den del av kontraktsvederlaget som reduseres som følge av dagmulktskravet. Høyesterett la til grunn at dersom entreprenøren underveis i prosjektet hadde betalt for mye merverdiavgift, kunne dette kreves tilbakeført basert på endelig kontraktsvederlag.

For å avhjelpe den likviditetsbelastningen utlegg for merverdiavgift utgjorde for Marti underveis i prosjektet, utstedte Marti løpende kreditnotaer for den andel av vederlaget Marti ikke fikk betalt av Statens vegvesen. Den resterende delen av vederlaget ble senere fakturert på nytt med merverdiavgift i sluttoppgjøret. Høyesterett fant at det var adgang til å håndtere løpende motregning av omtvistet dagmulktskrav på denne måten. Vi bemerker imidlertid at det i et slikt tilfelle vil være viktig for entreprenøren å være tydelig overfor byggherre på at slik løpende kreditering ikke innebærer frafall av krav, men kun gjøres av avgiftsmessige hensyn.

Avsluttende bemerkninger
Dommen bidrar til å klargjøre forholdet mellom standardkontraktens hovedregel om indeksregulering og særreguleringen for endringer i offentlige gebyrer og avgifter. Dommen innebærer videre en viktig prinsipiell avklaring når det kommer til avgiftsberegning ved motregning med dagmulktskrav etter standardkontrakter med tilsvarende vederlagsbestemmelser, og vil slik sett kunne innebære en praksisendring. For sistnevnte spørsmål vil imidlertid avgjørelsen først og fremst få praktisk betydning for byggherrer uten fradragsrett for merverdiavgift.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.