Innlegg: Norsk fagutdanning må kreve norskkunnskaper

Vågnes og Lindbäck hevder at engelsk er det reelle arbeidsspråket på mange arbeidsplasser innenfor bygg- og anleggsbransjen, og at 30 prosent av arbeidskraften innen norsk bygg- og anleggsvirksomhet består av arbeidsinnvandrere eller utenlandske pendlere.

Videre at potensielle arbeidstakere blir utestengt fra markedet på grunn av norskkrav i fagprøver som kreves av byggherrer. Til det siste er det å bemerke at det betydelige omfanget av utenlandske arbeidere på norske byggeplasser bekrefter at det er fri flyt av arbeidskraft over landegrensene. Samtidig er en stor andel av disse ikke fagarbeidere, hverken godkjent i hjemlandet eller i Norge.

For å ivareta utenlandske fagarbeidere vedtok Stortinget for noen år tilbake, gjennom endringer i Opplæringsloven, å etablere en nasjonal ordning for godkjenning av utenlandsk fagopplæring. Med dette kunne enkeltpersoner med utenlandske fag- eller yrkesopplæring bli godkjent som sidestilt med norsk svennebrev. Opplæringen anses å være sidestilt når den har samme nivå og omfang som den norske videregående opplæringen, og inneholder mange av de vesentlige elementene i det aktuelle faget. Kravene for å kunne bli godkjent var bla. at kvalifikasjonen må være formell, utstedt av en ansvarlig myndighet og basert på sluttført opplæring av minst 3 års varighet, men uten språkkrav. I behandlingen av søknadene skulle man ikke vurdere søkerens kunnskaper, ferdigheter og innsikt i norsk språk, norske samfunnsforhold og arbeidsforhold. Det vil altså være opp til den enkelte arbeidsgiver om den ønsker språkkunnskaper hos arbeidstakeren.

Med dette fikk man en ordning som ivaretar de utenlandske arbeiderne som kommer til Norge med formell og egnet fagarbeiderkompetanse. Vågnes og Lindbäck tar altså feil når de hevder at krav til norskkunnskap står i veien for utenlandske fagarbeidere, samtidig som en stor andel av gjestearbeiderne ikke er å anse som fagarbeidere, hverken i hjemlandet eller Norge.

De fleste fagarbeidere i byggenæringen befinner seg ikke på de arbeidsplassene Vågnes og Lindbäck viser til, og hovedspråket er selvsagt norsk. De tar derfor feil når de hevder at norskkrav i fagprøver ikke svarer til markedets behov. Det er ikke uten grunn at man i læreplanene for håndverksfagene forutsetter språkferdigheter langt utover å kunne tolke instrukser og regelverk, eller ved praktiske spørsmål som oppstår i forbindelse med arbeidet, slik Vågnes og Lindbäck gir inntrykk av. Utenlandske arbeidere som ønsker norsk fagutdanning må derfor opparbeide seg grunnleggende norskkunnskaper, og det er en rekke tilbud for dette.

I vårt åpne internasjonale arbeidsmarked kan den enkelte arbeidsgiver velge å rekruttere ufaglærte, faglærte med utenlandsk godkjenning som fagarbeider, eller faglærte med norsk utdanning. Videre kan arbeidsgiver selv avgjøre ønskede språkkunnskaper hos arbeidstakeren. Vågnes og Lindbäck slår derfor inn åpne dører, men samtidig bidrar de til å undergrave betydningen av norsk fagutdanning og svekke rekrutteringen til yrkesfagene.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.