Innlegg: MVA-påstander i strid med gjeldende rett

Innlegget er et svar til en tidligere artikkel av advokat Kari-Ann Mosti (Hvordan håndtere omstridte krav), og Tovsen er av den oppfatning at advokat Mosti på flere punkter tar feil i sin redegjørelse. Vi deler ikke advokat Tovsens syn.

Et hovedtema i Tovsens kommentar er at det ikke foreligger plikt til å utstede faktura dersom det underliggende kravet er omstridt. Situasjonen her er at den næringsdrivende ved utstedelse av faktura blir ansvarlig for å innbetale MVA til Skatteetaten. Dersom kunden samtidig nekter å betale vil den næringsdrivende måtte dekke merverdiavgiften med egne midler frem til kravet avklares. Advokat Tovsen mener imidlertid at det ikke er noe plikt til å fakturere krav som er omstridt;

"Dersom det er usikkerhet knyttet til hva som er korrekt vederlag, f.eks. fordi det er tvist om hva som er det avtalte vederlaget, må reglene etter mitt syn forstås slik at tidspunktet for utstedelse av faktura suspenderes inntil vederlaget er avklart slik at entreprenøren kan utstede faktura med korrekt vederlag iht bokføringsloven."

Tovsen presiserer for så vidt at dette er hans syn, men sier samtidig at det ikke finnes gode grunner for det motsatte. Det er imidlertid viktig å være klar over at Tovsens syn er i strid med Skattedirektoratets standpunkt hva gjelder fakturering av omstridte krav, slik det fremgår av Merverdiavgiftshåndboken 2019, side 947:

"Et omtvistet krav må faktureres dersom selger mener at han har et krav på kjøper. Fakturering kan ikke unnlates ved å fremme kravet i f.eks. protokoller fra byggemøter mv. Videre skal avgiftspliktig omsetning bokføres og innberettes i den termin fakturaen er utstedt, uavhengig av om det underliggende kravet er omtvistet."

Vår erfaring er at skattemyndighetene ved bokettersyn og kontroller har fulgt opp uttalelsen i Merverdiavgiftshåndboken svært konsekvent. Dette innebærer at de næringsdrivende som legger seg på en annen linje enn det som fremgår av Merverdiavgiftshåndboken må påregne at skatteetaten vil være av en annen oppfatning hvis MVA- oppgaven tas ut til kontroll.

Hva gjelder begrunnelse synes Tovsen å bygge på en tolkning av bokføringsforskriftens § 5-1-1, som regulerer fakturaens innhold, herunder vederlaget. Dersom det er tvist om vederlaget vil det etter Tovsens syn heller ikke være mulig å utstede en korrekt faktura. Etter vårt syn er dette en forfeilet forståelse, da § 5-1-1 regulerer innholdet i faktura, ikke når plikten til å utstede faktura oppstår.

Hovedregelen for utstedelse av faktura i forskriftens i § 5-2-2 sier eksplisitt at salgsdokument skal utstedes snarest, og senest en måned etter levering. For byggebransjen gjelder særregelen i forskriftens § 8-1-2a, som sier at salgsdokument skal utstedes i samsvar med arbeidets fremdrift, og senest en måned etter oppgavetermin.

Felles her er at plikten til å utstede faktura utløses av tjenestens levering. Tovsens syn om at § 5-1-1 innsnevrer plikten til å utstede faktura er etter vårt syn i strid med bestemmelsens ordlyd, samt praksis slik den fremgår av det ovennevnte fra Merverdiavgiftshåndboken.

Advokat Tovsen tar deretter for seg spørsmålet om reversering av innrapportert MVA når skyldner ikke evner å gjøre opp for seg:

"Enkelte hevder, slik som advokat Mosti, at det må kunne påvises at skyldneren mangler betalingsevne i tillegg til at ett av vilkårene i forskriften [4-7-1] (a-d) er oppfylt. Det vil i så fall bety at alternativ d) i forskriften alltid må være oppfylt, noe som innebærer at forskriften er uten selvstendig betydning. Dette er selvfølgelig ikke tilfellet."

Fra vårt ståsted fremstår det som om advokat Tovsen misforstår forskriftens oppbygging. Forskriften må leses i lys av den overordnede lovhjemmel, merverdiavgiftslovens § 4-7, som klart sier at tidligere rapportert merverdiavgift kan reverseres når fordringen "på grunn av skyldnerens manglende betalingsevne anses endelig konstatert tapt." (vår understreking).

Manglende betalingsevne er altså vilkåret for at reversering etter § 4-7 skal komme til anvendelse. Forskriftsadgangen er bundet av de rammer loven setter, og forskriften kan følgelig ikke gi en videre adgang til tapsføring enn det som følger av lovhjemmelen. Det bør følgelig være klart at den forståelse Tovsen legger til grunn ikke vil bli akseptert av skattemyndighetene.

Vi registrerer også at advokat Tovsen i begge tilfeller anbefaler å legge ved en forklaring til skattemeldingen og redegjøre for behandlingen av tilfeller som dette. Dette kan, som advokat Tovsen og nevner, kunne avskjære tilleggsskatt. Fra vårt ståsted anser vi at den bruken av vedlegg Tovsen tar til orde for er betenkelig, da standpunktet etter vårt syn både er svakt rettslig fundert, samt at den mulige oppsiden synes å knytte seg til at skatteetaten ikke tar ut MVA- oppgaven til kontroll.

Advokat Tovsen står naturligvis fritt til å utfordre Skattedirektoratets standpunkter. I denne saken finner vi det imidlertid nødvendig å påpeke at den forståelse Tovsen legger til grunn er i strid med etablert praksis. Næringsdrivende som vurderer å innrette seg etter de tanker Tovsen skisserer må derfor belage seg på at Skatteetaten neppe kommer til å akseptere avgiftsbehandlingen ved en eventuell kontroll. Det å jobbe politisk for å få endret dagens praksis er etter vårt syn en mer hensiktsmessig måte å få til en endret dagens praksis.