Innlegg: Materialforbruket blir ikke mindre av symbolpolitikk

Et enormt materialforbruk får i all hovedsak skylda og det slås fast at vi må jobbe med arealutnyttelse, gjenbruk og levetid. Konklusjonen er kanskje ikke så pessimistisk som man kunne frykte. Det legges faktisk opp til at materialforbruket kan reduseres med hele 72% gjennom relativt enkle grep, men er det de rette grepene som skisseres?

Jeg er ikke så sikker på det.

Det er ingen tvil om at vi som land ikke kan være bekjent med å ha et forbruk av materialer som ligger mer enn 70% over det europeiske gjennomsnittet. Ifølge WWF Verdens naturfond er dette mer enn tre ganger det planeten vår tåler. Rapporten fra Ernst & Young (EY) og WWF sier at:

• Høyere politiske ambisjoner
• Mer radikale tiltak
• Offentlige anskaffelser som drivkraft
• Like konkurransevilkår
• Sirkulært forbruk

vil bidra til en reduksjon av materialforbruket i bygg- og anleggssektoren med opptil 72 prosent. Jeg mener rapporten overser det enkleste og mest åpenbare tiltaket; digitalisering.

Les også:

Ny rapport: Norges materialforbruk ligger 70 prosent over europeisk gjennomsnitt

I mange situasjoner har vi tradisjonelt sett at det har vært svært effektivt å ta frem nye forskrifter, lover og regler. Og kanskje må vi dit denne gangen også, men en ting er hvert fall sikkert; vi kan gjøre mye med de kortene vi allerede har på hånda.

Vi trenger ikke at det bevilges nye, friske millioner til enda et forskningsprosjekt eller en start-up. Vi har ikke behov for enda et verktøy som skal endre måten vi jobber på. Vi trenger at det som allerede finnes - brukes rett!

For i dag kan man bruke programvarer på en meget klimaklok måte der feilinnkjøp og avfall blir tilnærmet eliminert. Det er fullt mulig å beregne materialforbruket på en sånn måte at programmet finner bruksområder for hver minste del av en plate. Eller at man sender datafiler over til fabrikk for nøyaktig produksjon av det man trenger til et bygg. Vi har laget det vi. Det er bare ingen som bruker det!

For om man skal ta hele det digitale verktøyets mange løsninger i bruk, så må man kunne det. Man må kjenne til alle funksjoner og endre hvordan man jobber. Og det er kanskje nettopp der utfordringen nå ligger; bransjen tar seg ikke tid til endring!

Så nå står vi her, og nøler, med en fot i hver leir, mens vi i realiteten har et av de store svarene liggende rett foran oss. Vi er nødt til å ta et kvantesprang i den digitale retningen og vi må tørre å investere den tiden det tar å komme dit vi må. Vi må strømlinjeforme alle prosesser med et generelt digitalt kompetanseløft av hele bransjen, og på den måten legge til rette for bedre og mer klimakloke beregninger.

Jeg mener det kan skje i morgen – helt uten pisk, men med en digital gulrot som vil gjøre en hel bransje klar for en grønnere fremtid.

Det er bare å spørre oss som kan det.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.