Innlegg: Kommunale smaksdommere bremser det grønne skiftet

Borettslag og sameier har et stort potensiale til å bidra i det grønne skiftet. Klimagassutslipp skal ned. Solcellepaneler på taket, eller andre former for lokale energisentraler, er viktige når et økende antall elbiler skal lades og Norge elektrifiseres. Derfor må det være enkelt og lønnsomt å oppgradere med energi- og klimavennlig løsninger.

Søknaden fra Olsengården omfatter 209 solcellepaneler fordelt på 5 takflater mot bakgården, og to takflater mot gaten. Prosjektet er støttet som pilotprosjekt av Enova og EUs rammeprogram INVADE. Oslo kommunes Klima – og energifond i Klimaetaten har støttet tiltaket fordi dette er i samsvar med Oslos miljøpolitiske mål. Her ser vi - som ofte før - at den ene hånden i en kommune ikke vet hva den andre gjør.

« Klimasmart og vakker by»

Plan –og bygningsetaten ga Olsengården borettslag avslag på søknaden om å installere batteri –og solcelleanlegg. Saken er nå påklaget. Etter avslaget ba Byrådsavdelingen for byutvikling om en redegjørelse. Men plan –og bygningsetaten fastholdt at solcelleanlegg i Olsengården borettslag er i strid med plan –og bygningsloven i §29-2. Etaten skriver blant annet:

«Som søker skriver, så er solcellepaneler et miljøtiltak som vi sannsynligvis vil se mer av i fremtiden. Derfor mener vi det det er særdeles viktig at miljømessig bærekraftige pilotprosjekter også innehar gode visuelle kvaliteter, slik at vi utvikler Oslo til å være en klimasmart og vakker by.»

Olsengården kan skape solpresedens

Olsengården-saken setter på spissen estetikkbegrepet for bygninger med innovative løsninger for klima-, miljø- og energiutfordringer. Olsengården bør gi Oslo-politikerne et spark bak, slik de at tøyler kommunalt ansatte som er estetiske smaksdommere.

Selv om Olsengården borettslag er en enkeltsak fremgår det tydelig at etaten mener vedtaket vil kunne få betydning for andre søknader om installering av solcelleanlegg. Etaten argumenterer for at miljøtiltak ikke bør gå på bekostning av, eller kreve kompromiss i forhold til, estetikk.

NBBL mener plan- og bygningsetaten kan sette en stopper for boligselskap som ønsker å bidra til det grønne skifte, effektivisere driften og oppfylle myndighetenes klimamål. Etatens vilkårlige skjønn om estetikk får avgjørende betydning for solceller på taket. Trolig ikke bare i denne saken, men også i fremtidige saker der innovasjon og pilotprosjekter er avgjørende for samfunnsutviklingen.

Grønn flaskehals

Konflikten rundt solceller på taket i Olsengården setter en viktig «grønn flaskehals» på den politiske dagsorden. Hvem skal bestemme hva som er riktig juss, eller om tolkningen av loven bare er dårlig skjønn basert på vilkårlighet og personlig «synsing» fra kommunale saksbehandlere? Viser saken at forvaltningens frie skjønn i vurderingen av klimatiltak er helt avleggs? Soleklart ja.

Plan- og bygningsloven § 29-2 blir ofte kalt «Skjønnhetsparagrafen», og gir hjemmel for å avslå enhver søknad om tiltak som etter kommunes skjønn ikke har «gode visuelle kvaliteter». Loven er utvilsomt vanskelig å praktisere og en rekke tvister følger i kjølvannet. Dette i seg selv tilsier at bestemmelsens formål og berettigelse bør vurderes på nytt. NBBL har derfor bedt statsråd Nikolai Astrup fjerne kommunenes adgang til å blokkere solceller på taket av bygårder og blokker. Eiere av eneboliger trenger ikke søke om sol på taket.

Mangler estetisk kompetanse

Etter dagens regelverk må kommunen demonstrere at den kan utøve et forsvarlig fagskjønn. NBBL har vondt for å se at plan- og bygningsetaten har, eller har innhentet, nødvendig estetisk kompetanse. Dermed er heller ikke vedtaket fattet på et forsvarlig grunnlag. Oslo kommune har utvist et vilkårlig skjønn. Vedtaket burde ikke vært fattet før plan- og bygningsetaten hadde innhente betryggende estetisk kompetanse.

Selv om kommunale bygningsmyndigheter har et «fritt skjønn» når de vurderer om et tiltak har gode visuelle kvaliteter, er det grenser for hva som kan anses som uvilkårlig skjønn.

Olsengården viser at kravet til estetikk og visuelle kvaliteter i den såkalte «skjønnhetsparagrafen» lever i lovmessig vanskelig rom, i et spenn mellom juridiske og faglige kriterier og politiske ønsker om lokale utviklingstrekk, som folk flest ikke forstår seg mye på. Olsengården er et pilotprosjekt som burde være et forbilde for andre som ønsker å produsere sin egen elektrisitet. Oslo kommunes ambisjoner om at flere skal legge solceller på taket, ser imidlertid ut til å gå opp i røyk fordi kommunale smaksdommere – uten tilstrekkelig estetisk kompetanse – bruker skjønnhet paragrafen som spyd mot nødvendige klimatiltak.

Solen forsvinner uten politisk handlekraft

I Aftenposten kan vi lese at byråd Hanna Markussen (MDG) har "instruert" plan – og bygningsetaten til å finne en løsning i saken som vil innebære at politikerne omgjør etatens skjønn. Realiteten er at det nå virkelig haster med politisk handlekraft. Tilskuddsmidlene og finansieringen av pilotprosjektet utløper snart dersom Olsengården ikke får tillatelsen i orden.

En annen praktisk side ved saksbehandling etter skjønnhetsparagrafen er at ettersom etaten har et fritt skjønn - og ikke et rettsanvendelsesskjønn - må Fylkesmannen som klageorgan ta hensyn til det kommunale selvstyret der etaten sier «nei takk» til solcelle på taket i Olsengården. Slik kan byrådet snuble inn i klimatrøbbel når estetikk trumfer praktiske klimatiltak. Det vil vel ikke den politiske ledelsen i den europeisk miljøhovedstaden? Men dersom ikke byrådet raskt endrer etatens vedtak, blir det antagelig en tapt sak for Olsengården, for klima, for byrådets klimamålsetninger og ikke minst for Oslo som europeisk miljøhovedstad.