Jeg var neppe alene om å lure på om jeg hørte rett da det i en nyhetssending i sommer ble referert til en undersøkelse fra InterNations om hvor expats elsker og hater å leve i 2023, https://www.internations.org/expat-insider/2023/best-and-worst-places-for-expats-40353. For blant personer som midlertid eller permanent har bosatt seg utenfor sitt hjemland havnet Norge på nest siste plass av totalt 53 land, kun med Kuwait bak seg på listen.
Hallo? Norge må da være et av de beste, om ikke verdens aller beste land å jobbe, bo og leve i for en utlending? Akk, nei. Det er Mexico som er lykkelandet for expats, fulgt av Spania og Panama.
Resultatene fra undersøkelsen griper rett inn i diskusjonen om den kanskje viktigste utfordringen for Norge som nasjon, den som handler om hvordan vi i årene fremover skal sikre tilstrekkelig tilgang på kvalifisert arbeidskraft til nær sagt alle sektorer i samfunnet. I de siste 50 årene har innflyttere fra andre land langt på vei løst bemanningsbehovene både i industri og tjenesteytende virksomheter, og de utgjør nå sammen med barn med utelukkende utenlandske foreldre ca 20 prosent av befolkningen. Men sammenlignet med expats i andre land er de altså ikke spesielt tilfredse. Tre av fem (62 prosent) vurderer levekostnadene i Norge negativt, mot 35 prosent globalt. Dessuten sier 37 prosent at deres disponible husholdningsinntekt ikke er tilstrekkelig til å leve et komfortabelt liv, mot 27 prosent globalt.
Men når andelen innvandrere i Norge likevel stadig har økt, kunne man anta at andre faktorer veier opp for de rent økonomiske. Ja, når det gjelder jobbsikkerhet vurderes Norge som best i verden, og den politiske stabiliteten blir også verdsatt. Vi scorer også høyt på luftkvalitet og natur. Men hele én av tre beskriver nordmenn som uvennlige mot utenlandske innbyggere. Det er også flere expats i Norge enn i andre land som synes det er vanskelig å få lokale venner og som er misfornøyde med sitt sosiale liv. Vi rangerer sist i verden på kulinariske variasjoner og spisemuligheter, og tredje sist på kultur og natteliv. Summa summarum er bare 6 av 10 av expats fornøyde med livet sitt i Norge.
For egen del begynte jeg å jobbe med problemstillingen tilbake i 2006. Jeg var da næringspolitisk leder i Bergen Næringsråd, og skulle sy sammen fremtidsprosjekter med Bergensscenarier 2020 (BS2020), som var samlokalisert og driftet i næringsrådet. Sett i ettertid kan man se at daglig leder i BS2020, Harald Schjelderup, og jeg traff langsiktig blink med både klimaprosjekt og et bredt anlagt prosjekt om arbeidskraft. Dessverre stoppet imidlertid begge disse prosjektene opp, delvis fordi BS2020 gikk mot sin slutt, og jeg dro videre til EBA Vestenfjelske. Langsiktigheten var ikke tilstrekkelig verken blant offentlige eller private støttespillere. Nå er begge problemstillingene her for fullt!
Så hva gjør vi her mellom bakkar og berg for å fylle de enorme behovene vi vet vil komme for hoder og hender i så vel offentlige som private virksomheter i årene som kommer?
Under den kommende Arendalsuka skal «Kampen om arbeidskraften» belyses på ikke mindre enn tre arrangementer. Hos NHO møtes et panel politikere, næringslivsledere og forskere for å drøfte utfordringen. På et seminar i regi av næringsforeningene i Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand og Arendal settes fokus på hva som virker og ikke virker i arbeidet for å tiltrekke arbeidskraft fra utlandet, blant annet med spørsmålet «Hvordan sørger vi for at de nye blir boende over tid og at ledsagerne også kommer i arbeid?». Og endelig inviterer Mestebrevnemda til møte med tittelen «Kampen om arbeidskraften - tenk deg et Norge uten kompetente og seriøse håndverkere!».
For organisasjonene i byggenæringen er ikke problemstillingene nye. Vi i vest løftet de store utfordringene knyttet til fremtidig rekruttering av arbeidskraft lenge før pandemien, blant annet i kronikker i BA og på nettet. Det har likevel lenge vært lite interesse å spore, blant annet ble en invitasjon til arbeidsministeren om å dra gjennom temaet under fjorårets Vestlandske Bygg- og Anleggsdag avslått. Myndighetene har virket mer interessert i å begrense tilgangen til arbeidskraft enn å øke den, noe de inngripende restriksjoner på innleie av arbeidskraft viser i fullt monn. Når en har som bakteppe at en rekke av tjenestene innenfor helsesektoren er lovpålagte, er den i alle fall til nå manglende interessen for å løse arbeidskraftsutfordringene mer enn pussig.
I det korte bildet er det neppe mye å få gjort med at stort sett de fleste bransjer mangler kvalifisert arbeidskraft; mange øst-europeere reiser tilbake til hjemlandene, synkende barne- og ungdomskull ikke bare i Norge men i hele vest-europa, eldrebølge, eller konjunkturer opp eller ned. Det finnes med andre ord ingen quick-fix. Vi må ta langsiktige grep der bedrifter, offentlige virksomheter og myndighetene må jobbe sammen om å forsterke og fornye den betydelige innsatsen som allerede blir gjort for å rekruttere til bransjer som trenger flere folk. Noe er bra sett fra bygg og anlegg:
Ny opplæringslov - Før Stortinget tok ferie ble den nye opplæringsloven vedtatt. Loven trer i kraft fra neste høst, og det er lett å si seg enig med kunnskapsminister Tonje Brenna i at den innebærer historiske utvidelser av rettighetene til elevene. De får rett til videregående opplæring til de faktisk har fullført skolen, rett til å bytte utdanningsprogram hvis de ombestemmer seg, og mulighet til å ta flere fagbrev. Disse mulighetene skal bidra til at flere gjennomfører videregående opplæring og avslutter med et vitnemål eller fagbrev i hånden. Men det skjer ikke av seg selv. På veien til et mangfoldig arbeidsliv trenger mange unge grundig «guiding» for å gjøre valg av utdanning som passer i forhold til evner og interesser.
Styrking av de bransjerettede opplæringskontorene – Medlemsbedriftene i både EBA Vestenfjelske og Byggopp Vestland sin friske satsing på rekruttering er en viktig årsak til at vi de siste tre årene har doblet antallet opplæringskonsulenter og har styrket den lokale tilstedeværelsen i vidstrakte Vestland fylke. Styrket dialog og mer oppfølging av potensielle kandidater gir resultater. I 2023 har Byggopp Vestland kontrakt med nær 500 lærlinger, som er rekord. Takk og pris lyttet storting og regjering under høringen om opplæringsloven, slik at opplæringskontorenes rolle ikke ble svekket. Denne snuoperasjonen skyldes intenst arbeid ikke minst fra BNL og EBA.
Satse på jenter – Bygg og anlegg er svært mannsdominert. Vi har både prioritert å lete etter jenter som vil la seg ansette som konsulenter og også vi har satt i gang et eget jenteprosjekt. Kvinnenettverket Ingeborg i rørbransjen har vært front-runner og vist at det nytter. Det hjelper naturligvis ikke helse- og grunnskolesektoren at industrien tar større andel av jentene, men erfaringene viser at det ikke er noen grunn lenger til at det skal være et slikt «tradisjonelt» kjønnsskille. Godt betalte, fleksible og kompetanseorienterte jobber i bygg- og anleggssektoren, skal og vil være attraktive for alle kategorier.
Fagbrev på jobb/flere voksenlæringer - Slett ikke alle lærlingene er rekruttert direkte fra skoleverket. I Byggopp har om lag fire av ti funnet sin plass som lærling i en opplæringsbedrift etter å ha jobbet med noe annet i noen år eller droppet ut av skolen med halvveis fullført utdanning. For dem passer tilbudet om «fagbrev på jobb» som hånd i hanske.
Samarbeid med NAV om prosjekter for å flere inn i arbeid - Gjennom godt samarbeid med NAV Vestland om kurs for arbeidsledige, i et pilotprosjekt, har vi lykkes med å få voksne ansatt som hjelpearbeidere i bedriftene – som for noen også blir inngangsbillett til utdannelse som fagarbeidere. Å forlate «utenforskapet» gir dem et bedre og mer meningsfullt liv, og byggenæringen verdifull arbeidskraft.
Kloke hoder/Varme og gode hender – Det er fortsatt for mye snakk om kloke hoder. Mange av arbeidsplassene innenfor akademiske yrker vil bli overtatt av KI – Kunstig intelligens. Undersøkelsene viser at dette ikke i samme grad vil skje for fysiske utøvende yrker. Etterspørselen etter fagarbeidere vil fortsette å øke og statusen bli bedre. Det er godt nok å bli en dyktig fagarbeider!
Dimensjonering av utdanningstilbudene - Den nye opplæringsloven inneholder også tiltak for å bedre dimensjoneringen av utdanningstilbudene i fylkene i tråd med næringslivets behov, hvilket er høyst nødvendig. Det er en hard kamp om ressursene i de fylkeskommunale budsjettene. Alle som jobber med rekruttering til bransjen rundt om i regionene må være våkne og holde kontakt med sin Y-nemd gjennom sine arbeidsgiver- og fagforeningskontakter, byråkratene og politikerne innenfor utdanningssektoren. For å opprettholde tilfredsstillende tilbud i alle regioner i fylket må det kjempes en hard kamp hver dag.
Kampen om arbeidskraften kommer utvilsomt til å bli hardere i årene som kommer – også for oss i bygg og anlegg. Men den er heldigvis ikke helt uten håp.
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.
