Innlegg: Innpåkjøp på eksisterende vei – ny avklaring fra Høyesterett

Høyesterett konkluderte med at jordskifteloven § 3-9 «om felles tiltak» var en alternativ fremgangsmåte for innpåkjøp. Innpåkjøp på vei er en praktisk problemstilling fordi det er et vilkår for å få tillatelse til et byggetiltak at rett til nødvendig adkomst er sikret etter plan- og bygningsloven § 27-4. Bruk av jordskifteloven § 3-9 for innpåkjøp vil, når det gjelder ansvaret for sakskostnader for juridisk bistand, kunne være mer gunstig for den som ønsker å tildeles ny bruksrett til veien. Hvilken fremgangsmåte man går for når det er behov for innpåkjøp beror på en konkret vurdering, som vi kommer tilbake til avslutningsvis.

Kort om jordskifteretten

Jordskifteretten er en spesialdomstol der kompetansen er avgrenset til spørsmål som har betydning for utnyttelse og bruk av fast eiendom. I motsetning til for de alminnelige domstoler, er det positivt angitt i jordskifteloven hvilke saker jordskifteretten kan behandle. Overordnet kan det sies at jordskifteretten behandler tre sakstyper. Dette er rettsfastsettende saker, rettsendrende saker og skjønn.

I. Rettsfastsettende saker er saker om klarlegging av eiendoms- bruksrettsforhold. Denne sakstypen er nærmere regulert i jordskifteloven kapittel 4 (§ 4-1 gjelder rettsutgreiing og § 4-2 grensefastsetting).

II. Rettsendrende saker etter kapittel 3 er en samlebetegnelse på flere virkemiddel jordskifteretten kan ta i bruk for å bøte på utjenlige eiendomsforhold, jf. jordskifteloven § 3-1. Virkemidlene er nærmere fastsatt i §§ 3-4 - 3-12 og kan blant annet være ny utforming av eiendom og bruksretter, oppløsning av sameier, bruksordning (dvs. utarbeide regler om sambruk mellom eiendommer og bruksretthavere). Jordskifteretten kan også pålegge felles tiltak (som denne saken gjelder) og investeringer, samt opprettelse av selskap ved sambruk. Innenfor disse virkemidlene har jordskifteretten en nokså vid kompetanse til å utforme hensiktsmessige løsninger.

III. Skjønn etter jordskifteloven eller skjønn etter særlover der jordskifteretten avholder skjønnet. Et eksempel på sistnevnte er veiskjønn etter veglova kap. VII.

Saken for Høyesterett gjald om innpåkjøpet kunne behandles som en rettsendrende sak etter kategori II ovenfor eller om saken kun kunne behandles som skjønn etter kategori III. Jordskifteretten vil være behandlende instans etter begge fremgangsmåtene, men det gjelder ulike inngangsvilkår, samt ulike saksbehandlingsregler.

Kort om faktum i saken og de rettslige utgangspunktene

Utbygger Øyeren Strandpark AS eier en eiendom i Indre Østfold og trengte rett til adkomst på en eksisterende privat vei for å kunne realisere en utbygging av nye fritidsboliger. På bakgrunn av dette fremmet utbygger krav om bruksrett til veien mot betaling med hjemmel i jordskifteloven § 3-9. Dagens brukere av veien krevde at saken ble avvist med henvisning til at jordskifteloven kapittel 3 ikke gav grunnlag for å kreve bruksrett til vei, men at slikt innpåkjøp måtte kreves etter veglova § 53 som en spesialregel for slike saker.

Innpåkjøp kan utvilsomt kreves etter veglova § 53 der det i første ledd er bestemt:

Jordskifteretten kan gjere vedtak om eigedomsinngrep til bygging, utbetring, vedlikehald og drift av privat veg, her òg gangstig, kløvveg og liknande, mot vederlag til den det råkar, dersom det må reknast for klårt at inngrepet vil vere meir til gagn enn skade. På same måte og vilkår kan jordskifteretten òg gi rett til å bruke veg som alt ligg der. Kvar av partane i slik sak kan krevje avgjort om vegretten alt er til, at han vert nærare fastlagt, eller å få bruken flytt. (Vår understrekning)

Saker etter veglova § 53 går etter skjønnsprosessloven og følger ekspropriasjonsrettslige regler når det gjelder fordeling av sakskostnader. Dette innebærer at den som går til sak, og krever innpåkjøp, må dekke motpartens nødvendige omkostninger selv om saksøker vinner frem med at vilkårene for innpåkjøp er oppfylt.

Dette i motsetning til saker etter kapittel 3 i jordskifteloven der sakskostnader som hovedregel fordeles mellom partene «etter den nytten dei har av saka». Hver part bærer også som hovedregel egne kostnader til eventuell rettshjelp og annen sakkyndig bistand, jf. jordskifteloven § 7-8. Dette er omtalt nærmere i avsnitt 29 – 31 i kjennelsen.

I jordskifteloven § 3-9 første ledd fremgår det:

Jordskifteretten kan påleggje felles tiltak og påleggje felles investeringar i samband med bruk av eigedommar eller bruksrettar.

Regelen i jordskifteloven § 3-9 er en type rettsendrende sak etter jordskifteloven kapittel 3. For at de rettsendrende sakene etter kapittel 3 skal komme til anvendelse er det en del inngangsvilkår som må være innfridd. Høyesterett beskriver disse i avsnitt 23 i dommen der det fremgår:

[…] Minst én eiendom eller bruksrett i jordskifteområdet må være «vanskeleg å bruke på tenleg måte etter tida og tilhøva», jf. § 3-2, og jordskifteløsningen må skape «meir tenlege eigedomstilhøve i jordskifteområdet», jf. § 3-3. Det siste omtales gjerne som et krav om netto skiftegevinst. Dette kravet må sees i sammenheng med § 3-18 om vern mot tap.

Etter jordskifteloven § 3-20 første ledd kan en løsning i rettsendrende saker være «å byte grunn mot grunn, bruksrett mot bruksrett, grunn mot bruksrett og bruksrett mot grunn». Etter annet ledd fremgår det at en løsning også kan gå ut på «å byte grunn eller bruksrettar mot pengar […] dersom det ikkje let seg gjere å leggje ut eigedommane eller bruksrettane etter første ledd». Det betyr at jordskifteløsningen fortrinnsvis skal være en naturalløsning, men at bytte mot penger også kan være en løsning. Dette til forskjell fra en skjønnssak etter veglova § 53 der ekspropriasjon av en rett vil skje mot vederlag i penger.

Vilkåret for å kunne kreve innpåkjøp etter veglova § 53 er som det fremgår av det tidligere siterte, i tråd med alminnelige ekspropriasjonsrettslige prinsipper, at det er «klårt at inngrepet vil vere meir til gagn enn skade».

Høyesteretts konklusjon

Etter å ha skissert de rettslige utgangspunktene drøfter Høyesterett, med utgangspunkt i ordlyden og forarbeidene til de to bestemmelsene, samt rettspraksis, om jordskifteloven § 3-9 og veglova § 53 er alternative hjemler til innpåkjøp. Konklusjonen i avsnitt 46 er at:

Alle rettskildene jeg nå har gjennomgått, peker i retning av at jordskifteloven § 3-9 og vegloven § 53 gir alternative hjemler for innpåkjøp i den utstrekning vilkårene i begge regelsett er oppfylt. Det er da ikke grunnlag for å anse vegloven § 53 som lex specialis til fortrengsel for jordskifteloven § 3-9.

Konklusjonen bygger på et prinsipp om at der det er ulike grunnlag for et krav så har den som gjør krav gjeldende en valgfrihet, og det var dermed heller ikke noen rettssystematisk til hinder for at krav om innpåkjøp kunne hjemles i begge regelsettene, se kjennelsen avsnitt 42.

Etter delkonklusjonen i avsnitt 46 går Høyesterett over til å vurdere anførselen om at tvunget innpåkjøp mot vederlag i form av penger i realiteten er en ekspropriasjon hvor det er krav om full erstatning etter Grunnloven § 105. De opprinnelige brukerne av veien argumenterte særlig med at de ulike reglene om ansvar for sakskostnader, som er skissert innledningsvis i denne artikkelen, medførte brudd på Grunnloven § 105. Høyesterett viser til at tilsvarende spørsmål om forholdet mellom jordskifte og ekspropriasjon er behandlet i Høyesteretts kjennelse HR-2023-1053-A og at foreliggende sak ikke skiller seg i slik grad at det er grunn til å komme til et annet resultat i denne saken. Det faktum at det er ulike sakskostnadsregler etter de to sakstypene gir ingen automatikk i at behandling etter jordskifteloven § 3-9 medfører brudd på Grunnloven § 105. Videre poengterer Høyesterett i avsnitt 51, under henvisning til kjennelsen fra 2023 at eventuelle grunnlovsproblemer med hensyn til sakskostnadene må kunne håndteres i jordskiftesaken.

En anførsel om at behandling av jordskifteloven § 3-9 som grunnlag for innpåkjøp ville være i strid med legalitetsprinsippet nedfelt i Grunnloven § 113 førte heller ikke frem. Legalitetsprinsippet går ut på at myndighetenes inngrep mot den enkelte krever hjemmel i lov. Høyesterett viser til at både ordlyden i § 3-9 og de øvrige rettskildefaktorer peker nokså entydig i retning av at bestemmelsen gir grunnlag for innpåkjøp. På den bakgrunn kunne ikke Høyesterett se at det forelå noe brudd på legalitetsprinsippet.

Hva skal man velge?

Ettersom inngangsvilkårene for å kunne bruke jordskifteloven § 3-9 og veglova § 53 er noe forskjellige må det gjøres en vurdering i den enkelte sak om det er noen grunn til at sjansen er større til å nå fem med det ene hjemmelsgrunnlaget enn det andre. Ofte vil det være slik at den som ønsker innpåkjøp også i utgangspunktet hevder å ha veiretten allerede. I en sak etter veglova § 53 kan jordskifteretten før ekspropriasjonsspørsmålet vurderes først ta stilling til om veiretten «alt er til, at han vert nærare fastlagt, eller å få bruken flytt», jf. § 53 første ledd siste punktum. En vurdering av om veiretten allerede eksisterer kan i og for seg også skje som jordskifte i form av en rettsutgreiing etter jordskifteloven § 4-1. I en ren sak om innpåkjøp om vei kan de mer fordelaktige sakskostnadsreglene tilsi at man bør gå for felles tiltak etter jordskifteloven § 3-9. Det faktum at det er alternative hjemmelsgrunnlag fordrer uansett at det gjøres en vurdering før man igangsetter en rettsprosess, så man treffer planken med en gang.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.