Innlegg: Hvem har «gjenbruks- og ombruksretten» i byggeprosjekter?

Gjenbruk og ombruk er for alvor på agendaen i byggebransjen. Det kommer tydelige signaler fra både EU og norske myndigheter om at bransjen må omstilles til mer sirkulær økonomi, og gjenbruk og ombruk av gamle byggematerialer er en viktig del av denne omstillingen. Nye teknologier og metoder utvikles for å låse opp potensialet som ligger i ressurser som tidligere ble håndtert som avfall.

Dette aktualiserer flere rettslige spørsmål, og blant dem er spørsmålet om hvem av partene i et byggeprosjekt som har retten til gjenbruk- og ombruk av gamle byggematerialer.

Utgangspunktet er enkelt. Det er byggherren som eier bygget. Dersom byggherren ønsker å bruke gamle materialer til gjenbruk eller ombruk har han anledning til det – han må bare passe på å regulere det inn i kontrakten.

I flere av de mest brukte NS-kontraktene er det nemlig inntatt et unntak fra utgangspunktet. Dette gjelder blant annet NS 8405 pkt. 40.2 andre avsnitt og NS 8407 pkt. 48.2 andre avsnitt. Der står det at

«Gamle materialer som skal fjernes ved ombygging eller reparasjon, tilfaller entreprenøren, unntatt ved regningsarbeider.»

Dette innebærer at entreprenøren overtar eiendomsretten til gamle materialer som fjernes ved ombygging eller reparasjon. Regelen er begrunnet i praktiske hensyn, fordi det som regel vil være mest effektivt og ressursbesparende at entreprenøren som fjerner materialene også får anledning til å håndtere dem på måten han finner mest hensiktsmessig.

Bestemmelsen bygger på en tanke om at gamle materialer stort sett vil være av begrenset økonomisk verdi, og eierskapet er derfor en større økonomisk byrde enn gevinst. I de fleste tilfeller stemmer dette. Det er imidlertid ikke sjelden at eldre materialer har en økonomisk verdi som kan realiseres. Dette gjelder eksempelvis brostein, gamle dører, lykter, kobberrør, sinktakrenner mv.

Disse verdiene vil entreprenøren i utgangspunktet kunne realisere ved videresalg eller på annen måte uten samtykke fra byggherren. Etter hvert som bransjen utvikler nye teknologier og metoder for å realisere verdiene som ligger i gamle byggematerialer kan man se for seg at også materialer som tidligere utgjorde en økonomisk byrde etter hvert kan realiseres i gevinst.

Dersom byggherren derimot har fastsatt en nærmere bruks- eller håndteringsmåte for slike materialer i kontrakten må entreprenøren forholde seg til det. Dette vil f.eks. være tilfelle dersom byggherren har fastsatt krav til gjenbruk eller ombruk av gamle materialer til nærmere bestemte formål.

Dette vil også være tilfelle dersom byggherren har fastsatt en nærmere fremgangsmåte for fjerningen, f.eks. at materialene skal leveres til gjenbruksstasjon, avfallsdeponi eller lignende, eventuelt at materialene skal overleveres til byggherren. Disponering av materialer ved videresalg eller lignende i strid slike bestemmelser vil være et kontraktsbrudd, som kan berettige byggherren til et prisavslag.

I den grad entreprenøren har oppnådd en gevinst ved kontraktsbruddet, vil han ikke kunne beholde den.

Videre er det viktig å ikke trekke bestemmelsen for langt. Man må for eksempel skille mellom «gamle materialer som skal fjernes ved ombygging og reparasjon» og løsøregjenstander og andre ting som entreprenøren finner under arbeidet.

Regelen gjelder kun byggematerialer, og det er bare materialer som etter kontrakten skal «fjernes» som omfattes.

I dette ligger det nok en forutsetning om at verdifulle materialer som byggherren ikke hadde kjennskap til ved kontraktsinngåelsen faller utenfor bestemmelsens virkeområde.

Ved regningsarbeider forblir eiendomsretten til materialene hos byggherren. Det henger sammen med at regningsarbeider honoreres basert på entreprenørens faktiske kostnader.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.