Mona Stormoen.
Foto: Arbeiderpartiet
Innlegg: Hvem betaler prisen når staten bygger billig?
I 2015 etablerte Høyreregjeringen veiselskapet Nye Veier AS. Målet var å bygge kjappere og billigere. Ett av virkemidlene veiselskapet har tatt i bruk for å oppfylle sitt mandat, er å sette en makspris så lavt at ingen norske entreprenører kan nå opp i konkurransen. Konsekvensene og den reelle kostnaden for dette er alvorlige, og det må staten ta innover seg!
Innlegg av:
Mona Stormoen
Representerer Innlandet Arbeiderparti i fylkesutvalget og fylkestinget i Innlandet.
Nye Veier AS valgte franske EIFFAGE Génie Civil for utbyggingen av E18 Langangen-Rugtvedt, hvor AF-gruppen trakk seg fordi maksprisen var for lav. Statsselskapet valgte et Joint Venture med belgiere og Italienere til å bygge Mjøsbrua, og nå har de valgt spanske entreprenøren Obrascón Huarte Lain S.A. (OHL) til konkretiseringsfasen for utbygging av strekningen Storhove-Øyer i Innlandet. I to av de nevnte prosjektene måtte Nye Veier AS heve opprinnelig makspris for i det hele tatt å få kvalifiserte entreprenører til å delta i anbudet.
Å sette en makspris er ikke problemet i seg selv, men når nivået blir så lavt at det ekskluderer norske entreprenører, da er det et problem for nasjonen Norge. Det er forståelig at bransjeforeningen er bekymret. De etterlyser bl.a. hvordan veiselskapet kommer frem til maksprisen. Entreprenørene er bekymret for at maksprisen settes på mangelfullt grunnlag, og ikke minst at den settes for lavt.
Entreprenørene legger ned en stor innsats for å finne ut om de kan bygge innenfor maksprisen, og konsekvensene kan bli at kvalifiserte entreprenører blir avvist eller avstår fra å gi tilbud.
Det er bekymringsfullt når norske entreprenører ikke klarer å komme innenfor maksprisen, og derfor ikke deltar i konkurransen om Nye Veiers utbyggingsprosjekter. For det er klart maksprisen går på bekostning av noe. Nye Veiers mandat med fokus på økonomi kan gi utenlandsk anleggsbransje et uheldig fortrinn. Det kan i verste fall minne om sosial dumping.
Det er lite som tilsier at en spansk entreprenør kan gjennomføre et norsk vegprosjekt i Innlandet mer rasjonelt enn norske erfarne entreprenører, gitt at de tilbyr akseptable lønns- og arbeidsvilkår til sine ansatte. Er det slik at våre norske entreprenører ekskluderes fordi de driver innenfor et anstendig arbeidsliv med tarifflønn, tilbyr sine ansatte pensjons- og forsikringsavtaler, jobber systematisk med HMS-arbeidet, har kunnskap om norske forhold som bl.a. topografi og teleproblematikk? Da er i så fall staten på ville veier!
Og det er slik at mens det norske statlige veiselskapet gir store kontrakter til utenlandske entreprenører, er det tørke blant den norske entreprenørstanden. Dette er faktisk ganske dramatisk for det norske arbeidsmarkedet. Norske entreprenører får ikke jobb! De må da permittere ansatte eller i verste fall går de konkurs. Og hva skjer med kompetansen vi har opparbeidet oss gjennom flere hundre år med vei- og banebygging i Norge? Den vil jo gå tapt når oppgavene gis til utenlandske arbeidere. Hvilket samfunnsansvar fulgte egentlig med da høyreregjeringen opprettet Nye Veier AS?
Helt sikkert er at det er behov for en samfunnsøkonomisk analyse av veiselskapet. Med regionreform og høyreregjeringens privatisering, har veiutbyggingen blitt grundig oppstykket der både fylkeskommunen, Statens vegvesen og Nye Veier AS bygger veier, og i tillegg har vi en del OPS-prosjekter. Arbeiderpartiet ønsker en total evaluering av vegbygging i Norge, inkludert Nye Veier. Da må de samfunnsøkonomiske konsekvensene for norske entreprenørbransjen, og tapet av arbeidsplasser og kompetanse tas med i beregningen.
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.