Innlegg av:
Partner Alf Johan Knag og advokatfullmektig Christiane Skeide Sandvik, SANDS Advokatfirma.
SANDS Advokatfirma førte saken på vegne av Ottar Dvergsdal AS for alle tre instanser.
Dommen ble anket av begge parter. Høyesterett hadde da anledning til å avklare det prinsipielle spørsmålet om byggherrens krav på erstatning for utbedringskostnader går tapt etter en uberettiget heving, men ankene ble ikke fremmet til behandling.
Overordnet om saksforholdet
Saken sto mellom hovedentreprenør («HE») Implenia Norge AS («Implenia») og underentreprenør («UE») Ottar Dvergsdal AS («OD»). Implenia mente at OD var forsinket med oppføringen av en rekke natursteinsmurer langs E-39 i Jølster, og iverksatte intervensjon etter NS 8416 punkt 17.2. Kontrakten ble deretter hevet av Implenia. Implenia krevde dagmulkt og erstatning for kostnader ved intervensjonen og hevingen, herunder utbedrings- og ferdigstillingskostnader. OD krevde på sin side betaling av utestående vederlag og erstatning for positiv kontraktsinteresse.
Dommen avklarer viktige spørsmål om hvordan intervensjonsbestemmelsen i standardkontraktene skal forstås. I tillegg behandler den spørsmålet om hovedentreprenørens erstatning for utbedringskostnader ved uberettiget heving.
Oppsummert om hovedpunktene i dommen
Om HEs intervensjonsadgang:
- HE kunne ikke ensidig pålegge UE en fremdriftsplan med den virkning at fremdriften skulle måles opp mot den nye planen, ved spørsmål om HE hadde adgang til å intervenere.
- Vilkåret «forsinket» må forstås som avvik fra en kontraktsbestemtfrist.
- Intervensjonsadgangen er betinget av at fremdriftsavviket skyldes forhold som UE bærer risikoen for.
Om krav på erstatning for utbedringskostnader ved uberettiget heving:
- Hovedentreprenøren har krav på erstatning for utbedringskostnader ved en uberettiget heving
- Utbedringskostnadene må begrenses til den besparelse som underentreprenøren hadde ved å ikke gjennomføre utbedringsarbeidet selv.
Nærmere om vilkårene for intervensjon
Intervensjonsbestemmelsen i NS 8416 punkt 17.2 lyder slik:
«Blir hovedentreprenøren vesentlig hindret i sin fremdrift fordi underentreprenørens fremdrift avviker vesentlig i forhold til underentreprenørens fremdriftsplan, eller vil hovedentreprenøren bli vesentlig hindret fordi det er klart at underentreprenøren vil bli forsinket med sin fremdrift, har hovedentreprenøren rett til å intervenere i underentreprenørens arbeide.» (Våre markeringer.)
Bestemmelsen gir anvisning på to alternative situasjoner der hovedentreprenøren gis adgang til å intervenere. Felles for begge alternativene er at hovedentreprenøren må bli «vesentlig hindret» i sin fremdrift som følge av underentreprenørens fremdrift.
Særtrekk i det konkrete saksforholdet
Det første alternativet i intervensjonsbestemmelsen sammenligner underentreprenørens fremdrift mot «underentreprenørens fremdriftsplan». Avviket fra denne planen må være «vesentlig».
Spesielt for saken var at OD ikke hadde utarbeidet sin egen fremdriftsplan i prosjektet. OD hadde en plikt til å utarbeide en slik plan etter kontrakten, men lagmannsretten la til grunn at det i det konkrete tilfellet ikke var hensiktsmessig eller mulig for OD å lage sin egen plan. Implenia hadde imidlertid selv utarbeidet en fremdriftsplan for murarbeidet som ble overlevert til OD den 2. mai 2018, som var et års tid etter avtalt oppstart. Planen la opp til ferdigstillelse innen desember 2018, som var den opprinnelige kontraktsfestede fristen for ferdigstillelse av murarbeidet. Problemet var imidlertid at prosjektet i mai 2018 allerede var betydelig forsinket som følge av forhold på Implenias side. Disse forholdene medførte at OD hadde rett på fristforlengelse utover desember 2018.
Implenia anførte at ODs «hoppeplikt» medførte en plikt til å følge den nye fremdriftsplanen, selv om den ikke var akseptert av OD. Implenia mente dermed at adgangen til intervensjon måtte ta utgangspunkt i avviket mellom den nye fremdriftsplanen som ble utarbeidet av Implenia i mai 2018 og ODs faktiske fremdrift.
«Hoppeplikten» knyttet til fremdrift fremgår av NS 8416 pkt. 19.1 femte ledd, som bestemmer at
«[d]ersom underentreprenøren har krav på fristforlengelse, kan en endring også gå ut på at de dagmulktsbelagte frister helt eller delvis skal fastholdes i den utstrekning dette kan skje innenfor rammen av en forsvarlig fremdrift og er praktisk mulig uten urimelige oppofrelser for underentreprenøren».
Hovedentreprenørens rett til å pålegge forsering er etter ordlyden begrenset til å fastholde dagmulktsbelagte frister. Ordlyden gir ikke hovedentreprenøren anledning til å fritt kunne pålegge underentreprenøren å følge en ny fremdriftsplan, som bl.a. kan inneholde langt flere frister enn kontraktens dagmulktsbelagte frister. En ny fremdriftsplan kan omrokkere på fremdriften og introdusere tidligere frister for en rekke arbeider. Fremdriftsplanen er først og fremst et planleggingsverktøy, og er verken bindende hva gjelder rekkefølgen av de arbeidsoperasjonene som er angitt, eller for fullføringen av disse, jf. Hagstrøm, Entrepriserett (2014) s. 339.Bestemmelsen gir derfor ikke hovedentreprenøren en rett til å pålegge underentreprenøren å følge en ny fremdriftsplan.
Lagmannsrettens vurdering av intervensjonsspørsmålet
Lagmannsretten var tilsynelatende enig med OD i oppfatningen om at hoppeplikten ikke innebærer en plikt for UE til å følge en ny pålagt fremdriftsplan. Det ble lagt til grunn at det på intervensjonstidspunktet ikke forelå en fremdriftsplan man kunne vurdere OD sin fremdrift opp mot etter NS 8416 pkt. 17.2. Som begrunnelse for dette uttalte lagmannsretten følgende:
«I den mon ein skal sjå det som eit misleghald av plikta etter kontrakten at OD utover i 2018 ikkje sjølv laga og la fram ein framdriftsplan, kan lagmannsretten likevel ikkje sjå at det er avgjerande for spørsmålet om intervensjon i første alternativ i punkt 17.2. Ein sanksjon av slik alvorsgrad kan etter lagmannsretten sitt syn ikkje setjast i verk ut frå ein tanke om at når underentreprenøren ikkje sjølv lagar ein framdriftsplan, så kan framdrifta målast opp mot ein framdriftsplan for underentreprenøren som hovudentreprenøren har utarbeidd, utan at planen er vedteken av underentreprenøren.»
Implenia kunne dermed ikke intervenere med grunnlag i en fremdriftsplan som ikke var godtatt av OD. Et særskilt forhold fra kontraktsforholdet, som kan ha støttet opp under rettens vurdering, var at kontrakten hadde bestemmelser som tilsa at endringer i fremdriftsplanen måtte være omforent mellom partene. Kontraktens punkt 7 om fremdrift og dagmulkt inneholdt følgende punkter:
«For gjennomføring av arbeidene gjelder omforent fremdriftsplan, jf. Vedlegg 4. UE skal følge den til enhver tid gjeldende fremdriftsplan som er forelagt UE. Revidering av fremdriftsplaner skal utføres i samarbeid mellom lmplenia og UE. Frister nedenfor justeres iht. omforent og gjeldende fremdriftsplan/prosjektplan» (Våre understrekinger.)
Ettersom det ikke forelå noen slik «omforent» fremdriftsplan, måtte spørsmålet om intervensjon, etter lagmannsrettens syn, vurderes etter det andre alternativet i intervensjonsbestemmelsen. Det andre alternativet knytter seg til antesipert (fremtidig) forsinkelse. Lagmannsretten foretok så en tolkning av innholdet i vilkåret «forsinket med sin fremdrift».
Retten viste til at bruken av ordet «forsinket», i motsetning til vilkåret i første alternativ i punkt 17.2, peker i retning av at underentreprenøren må oversitte en fastlagt frist. Lagmannsretten fant støtte for sin oppfatning i Hagstrøms Entrepriserett (1997) på s. 24-25. Videre pekte retten på at alvoret for underentreprenøren ved intervensjon tilsier at det bør være forutsigbare kriterier å måle fremdriften opp mot. Lagmannsretten la derfor til grunn at alternativet «forsinket» må tolkes slik at det må foreligge et avvik fra en kontraktsfestet frist. Vilkåret skal altså ikke ses opp mot gjeldende fremdriftsplaner i prosjektet. Spørsmålet om hvordan «forsinket med sin fremdrift» skal forstås i intervensjonsbestemmelsen, har ikke vært avklart i tidligere praksis. Lagmannsrettens avgjørelse innebærer dermed en prinsipiell avklaring av hvordan vilkåret skal forstås.
Videre foretar lagmannsretten en viktig presisering av intervensjonsreglenes rekkevidde når den, uten at det er avgjørende for dommen, fastslår at det for begge alternativene må være et «krav at underentreprenøren har ansvaret for årsaka til forseinkinga som ligg til grunn for intervensjonen». Dette innebærer at dersom (1) avvikene fra fremdriftsplanen, eller (2) forsinkelsen, skyldes forhold som hovedentreprenøren har risikoen for, så kan hovedentreprenøren ikke intervenere. Dette følger, ifølge lagmannsretten, av den alminnelige risikofordelingen i kontraktsretten.
Underentreprenøren OD fikk dermed fullt medhold av lagmannsretten i at Implenias intervensjon, dagmulktskrav og heving var uberettiget, og tilkjente OD erstatning for uberettiget heving samt saksomkostninger.
Hovedentreprenørens krav på erstatning for uberettiget heving – endring av gjeldende rett?
Implenia krevde erstatning for utbedringskostnader med å utbedre noen av natursteinsmurene i prosjektet. OD gjorde gjeldende at kravet på erstatning for utbedringskostnader var gått tapt som følge av den uberettigede hevingen. Synsmåten var at den uberettigede hevingen fratok OD retten i NS 8406 pkt. 27.2 til å utbedre eventuelle mangler for egen regning.
Lagmannsretten uttaler følgende om adgangen til å kreve erstatning for utbedringskostnader ved uberettiget heving:
«Implenia heva deretter kontrakten utan å ha rettsleg grunnlag for å det. Ved dette tok Implenia frå OD retten til å fullføra uteståande arbeid og til sjølv å utbetra eventuelle manglar ved utført arbeid. Dei krav Implenia måtte ha rett til å motrekna i OD sitt krav på vederlag for utført arbeid, vil då vera avgrensa til slike kostnader OD ville ha hatt til pliktig utbetring av manglar i utført arbeid, jf. Tore Sandvik i Entrepenørrisikoen 1966 side 398.»
Uten nærmere drøftelse av det rettslige utgangspunktet legger Lagmannsretten til grunn at hovedentreprenøren hadde rett på erstatning for besparelsen som underentreprenøren oppnådde ved å slippe å utbedre. OD leverte en selvstendig anke til Høyesterett over lagmannsrettens rettsanvendelse på dette spørsmålet, som ikke ble fremmet til behandling.
Etter vårt syn har lagmannsretten tatt et uriktig utgangspunkt i Sandviks uttalelse i Entreprenørrisikoen fra 1966. Standpunktet burde vært drøftet i lys av rettsutviklingen som har skjedd på området etter at Sandvik publiserte sitt verk i 1966.
Etter både avhl. § 4-10 og buofl. § 33 er det klart at forbrukeren mister sitt krav på utbedringskostnader dersom han avslår entreprenørens utbedringstilbud. Standpunktet i den entrepriserettslige litteraturen etter innføringen av forbrukerlovene, har vært at det er liten grunn til å behandle en profesjonell byggherre lempeligere enn forbrukerbyggherren. Den deklaratoriske hovedregelen i entrepriseforhold må derfor være at byggherren mister sitt krav dersom han fratar entreprenøren utbedringsretten.
Standpunktet er lagt til grunn i flere juridiske fremstillinger, herunder Marthinussen mfl., NS 8405 med kommentarer, 4. utgave, Oslo 2016 s. 608, Holstrøm og Egeberg, Byggherrens mangelskrav ved urettmessig avvisning av et utbedringstilbud, Lov og rett, vol. 56, 2017 s. 426, og av Arvesen mfl., NS 8406 Forenklet norsk bygge- og anleggskontrakt, s. 438.
Spørsmålet er også behandlet i flere underrettsavgjørelser, og konklusjonen har vært at byggherren/hovedentreprenøren ikke kan kreve erstatning for kostnadene ved utbedring av mangler etter urettmessig heving. Det vises til LB-2003-19361, LH2002-263, LB-2010-79181, LH-2017-66455, LH-2019-85639 og THOS-2021-157181. Det er en svakhet ved dommen at denne rettspraksisen ikke ble drøftet.
Høyesterett valgte å ikke fremme anken til behandling, under henvisning til at verken avgjørelsens betydning utenfor den foreliggende sak, eller andre forhold, tilsier at saken ble fremmet, jf. tvisteloven § 30-4. Dommen er derfor rettskraftig. Ankeutvalgets beslutninger har imidlertid ikke den samme prejudikatsverdien som en dom.
Vi er uenige i Høyesteretts vurdering av spørsmålet ikke trenger en prinsipiell avklaring. Vår erfaring viser at forholdet mellom mangelskrav og heving er av stor praktisk betydning, og tilsvarende problemstilling dukker stadig opp i nye saker.
Frem til vi får en dom fra Høyesterett som endelig avklarer rettstilstanden, medfører lagmannsrettens dom at spørsmålet fortsatt trolig må anses som uavklart. Det vil derfor bli interessant å se om lagmannsrettens standpunkt vil stå seg i senere avgjørelser.
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.
