Innlegg: Fra 1. juli blir det påbudt, men ikke alle kan gjennomføre en ombrukskartlegging

Ombrukskartlegging er viktig for å identifisere ombrukbare bygningskomponenter i eksisterende bygg. Dette er et nødvendig grunnlag for å kunne sette riktige mål og krav i kontraktsbeskrivelsene i rive- og rehabiliteringsprosjekter, og vil legge føringer for hvordan ombruk kan gjennomføres i praksis. Ombrukskartlegging er imidlertid nytt for mange, og rollen som «ombrukskartleggeren» er en nyskapning i byggebransjen. Dermed er det også noe forvirring, og i visse sammenhenger er det påstått at «alle kan gjennomføre en ombrukskartlegging». Er det egentlig helt riktig?

Krav om ombrukskartlegging

Ombruk innebærer at brukte byggevarer demonteres og brukes på nytt uten store endringer, enten til det samme formål som de er laget for, eller til et nytt formål. En ombrukskartlegging er således gjennomføringen og utarbeidelsen av en oversikt over de ombrukbare komponenter i et eksisterende bygg, og en tilhørende vurdering av disse.

Fra 1. juli 2022, med en karensperiode på ett år, ble inntatt et lovpålagt krav gjennom Byggeteknisk forskrift (TEK), § 9-7, om å ombrukskartlegge søknadspliktige tiltak i boligblokk eller yrkesbygg over 100 kvadratmeter, eller der avfallsmengden overstiger 10 tonn. TEK er rettet mot tiltakshavere og ansvarlige foretak i en byggesak.

Dette betyr at det fra 1. juli i år må gjennomføres ombrukskartlegging ved de aller fleste rehabiliterings - og riveprosjekter, utenom hytter og eneboliger. Du har dermed faktisk ikke lov å gjennomføre de aktuelle søknadspliktige tiltakene uten å kunne fremvise en gyldig ombrukskartlegging.

Men hva betyr kravet i praksis, og hvem kan utføre en tilstrekkelig ombrukskartlegging?

Selve kravet er kort og tilsynelatende enkelt: «(3) For søknadspliktige tiltak nevnt i § 9-6 første ledd bokstav b til d skal det for eksisterende boligblokk og yrkesbygning kartlegges om noen av bygningsfraksjonene som skal fjernes, er egnet for ombruk. Det skal utarbeides en egen rapport fra ombrukskartleggingen».

I veiledningen til dette leddet står det:

«Ombrukskartleggingen omfatter det søknadspliktige tiltaket og bare de bygningsfraksjonene som skal fjernes. Rapporten skal beskrive alle bygningsfraksjonene som er egnet for ombruk»

Det som skal kartlegges er altså alle bygningsfraksjoner i tiltak som faller inn under lovkravet og som er egnet for ombruk. Et spørsmål som ofte oppstår i den sammenheng er hva det innebærer at bygningsfraksjoner er egnet for ombruk, samt hvilke faglige kvalifikasjoner man bør ha for å foreta denne vurderingen.

Hva vil det si å være egnet for ombruk?

Grovt sett kan vi si at alt som er i bruk, kan brukes på nytt. En erfaren kartlegger kan allikevel se bort fra noen fraksjoner - litt som en erfaren sjakkspiller ikke behøver å vurdere alle mulige trekk for å vite hvilke taktikker som er egnet, eller uegnet, i enkelte sjakkpartier. Byggevarer som er inneholder helse- og miljøfarlige stoffer med omsetningsforbud skal for eksempel ikke brukes på nytt, og mange av disse vil man kunne identifisere på bakgrunn av alder og gjennom en ombrukstilpasset miljøkartlegging. Bygningskomponenter som ikke kan demonteres uten å ødelegges kan også unntas kartlegging, da de fysisk sett ikke kan ombrukes.

Utover komponenter som ikke kan ombrukes, enten grunnet omsetningsforbud eller fysisk uegnethet, er ombrukbarhet et gradsspørsmål med mange nyanser. Ombrukbarhet brytes vanligvis ned i flere kategorier. I Sintefs anvisning om ombrukskartlegging (som Resirqel er forfatter for) er det blant annet listet opp følgende typiske kjennetegn: Uten synlige skader, av nyere produksjonsdato, enkel demonterbar, robust, med høy økonomisk verdi og med høyt miljøfotavtrykk.

Alle disse kvalitetene er med å utgjøre det som er beskrevet som «egnet for ombruk» i kravteksten i TEK17. I tillegg er det nevnt en konkret vurdering som skal med i ombruksrapporten fra kartleggingen – restlevetiden til byggevaren.

Restlevetid og brukte komponenter

Premisset for ombruk er at brukstiden, den tiden byggevaren er i bruk i et bygg, er kortere enn dens potensielle levetid. I Multiconsults rapport «Levetider i praksis» fra 2009 skilles det mellom teknisk, funksjonell, estetisk og økonomisk levetid. Alle disse definisjonene er relevante for ombruk, men for kravet om en vurdering av levetid i TEK17, § 9-7, femte ledd, må teknisk levetid legges til grunn.

Teknisk levetid defineres i samme rapport som den tiden det tar å slite noe ut. For nye byggevarer er det flere faktorer som påvirker dette: «materialkvalitet, design, utførelse, eksponeringsmiljø, bruksbelastning, og vedlikehold». En vurdering av restlevetid vil altså innebære en vurdering av nåværende kvaliteter og tilstand, samt hvordan dette vil kunne påvirkes av fremtidig bruk. En slik hypotetisk vurdering av bruk og forringelse fremover i tid er krevende, og selv om man har relativt gode holdepunkter for å uttale seg om restlevetid, blir vurderingen ofte skjønnsmessige estimater, basert på erfaring og generell kunnskap om feltet.

Det å vurdere restlevetid for ombruksvarer vil dermed være en vurdering som i stor grad beror på den samme kompetansen som er nødvendig for å gjennomføre en tilfredsstillende ombrukskartlegging.

Om redokumentasjon

En kunnskap om byggevarer og bæresystemer er nødvendig for å kunne vurdere ombrukbarhet- og for eksempel skille mellom plasstøpte og prefabrikkerte bæresystemer i betong. Når det kommer til ombrukbarhet er det forskjellen mellom de to som forskjellen på natt og dag. I dag har Skanska hele fire prosjekter med ombruk av prefabrikkerte betonghulldekker, som det også finnes en norsk standard for redokumentasjon av. Ikke alle har oversikt over nye standarder, eller hvor mye en ombruksprosess koster kontra nye produkter.

For å omsette byggevarer kreves det ikke lenger dokumentasjon, men det er fortsatt fallgruver, som omsetningsforbud- og det kreves fortsatt dokumentasjon for å bruke noe på nytt. Den bakenforliggende meningen med en ombrukskartlegging, er nettopp dette: å gjennomføre ombruk. Det definerer også på sett og hvis egnethet: Hvis noe ikke kan gjennomføres, er det ikke egnet. Dermed blir muligheten for redokumentasjon viktig for egnetheten.

Om ansvar

Generelt i byggesaker har ansvarlig prosjekterende ansvaret for eventuell nødvendig prosjektering, og ansvarlig utførende skal ha ansvaret for selve gjennomføringen av dette. For ombrukskartlegging er saken noe annerledes, ettersom kravet ikke er ansvarsbelagt under noen av disse. Herunder ligger kanskje noe av forvirringen rundt krav til kompetanse for ombrukskartlegger. Vi forsøker oss med en kort avklaring.

Ansvar for utarbeiding, oppfølging og gjennomføring av ombrukskartlegging framgår av SAK10 § 12-2. Etter SAK10 § 12-2 bokstav e har ansvarlig søker ansvar for å:

e) å påse at det blir utarbeidet avfallsplan, rapport fra miljøkartlegging, rapport fra ombrukskartlegging, sluttrapport for avfallshåndtering og innhentet dokumentasjon for faktisk disponering av avfall.

For ombrukskartlegging innebærer «påse-ansvaret» til ansvarlig søker å påse at det for ombrukskartlegging innhentes nødvendig kompetanse og at rapport utarbeides. Det er ombrukskartleggeren som har ansvaret for å utarbeide rapporten, iht. krav i TEK og eventuelle andre spesifikasjoner i avtale med bestiller. Her kan vi legge til at det for å svare ut TEK17 § 9-7 punkt 3 ikke holder å lage et notat med antagelser om at ingenting kan ombrukes, det må kartlegges, og det må utarbeides en rapport iht. kravlisten i punkt 5.

Slik det framgår av veiledningen til punkt 3 i TEK17 § 9-7, så er altså selve ombrukskartleggingen ikke et eget ansvarsområde for prosjektering per i dag (til forskjell fra miljøkartlegging), så ansvarsrett for ansvarlig prosjekterende (PRO) trenger ikke å signeres for ombrukskartleggingen. Ansvarsområdet trenger dermed ikke å føres opp i gjennomføringsplanen for byggesaken.

Prosjektering for videre bruk av ombrukbare komponenter, og gjennomføringen av installasjon/montering, ligger hos hhv de ulike ansvarlige prosjekterende fag (f.eks. prosjekterende arkitekt, bygningsingeniør osv.) og ansvarlig utførende (f.eks. rørlegger, elektriker, bygningsentreprenør osv.) i byggesaken.

Hvem er så ombrukskartleggeren?

Ombrukskartlegging er et fagområde i utvikling, og det kan ikke alltid settes to streker under svaret på hvordan prosessene skal gjennomføres. Ombrukbarhet er et gradsspørsmål og må ses i sammenheng med markedet, regelverk i endring, og ikke minst en stadig utvidet kunnskapsbase. Det betyr derimot ikke at en ombrukskartlegging ikke krever noen kompetanse – snarere tvert imot. De komplekse vurderingene som må til for å kunne avgjøre om en komponent er egnet for ombruk, og dermed om komponenten skal med i en ombrukskartleggingsrapport eller ikke, krever både byggfaglig kompetanse og erfaring fra ombruksfeltet. Alt fra økonomi, kjemi, fysikk og kulturhistorie kan spille inn i vurderingen av hvorvidt en fraksjon er egnet for ombruk.

Hvis man ikke har erfaring med ombruk eller dyptgående forståelse for relevante fag, kan man ikke etter vår mening levere en tilstrekkelig ombruksrapport. Dersom man påtar seg ansvaret for å gjennomføre slik ombrukskartlegging uten tilstrekkelig kompetanse og erfaring, vil det antakelig resultere i en rapport med tilnærmet alle byggevarer fra det søknadspliktige området og forbehold på forbehold om disses egnethet. Det vil da trolig foreligge usikkerhet knyttet til ikke bare hvorvidt det er medtatt uegnede byggevarer (som ikke skal være med i rapporten), samt usikkerhet knyttet til de presumtivt egnede byggevarene. Slike usikkerhetsmomenter medfører raskt at ombruksrapporten ikke kan anses tilstrekkelig.

Ikke alle kan levere en tilstrekkelig vurdering av egnethet for ombruk. Ombrukskartleggeren er en person som har fagkunnskap om bygg, erfaring med ombruksprosessen, og oppdatert oversikt over et nytt fagfelt i stadig utvikling. Det er ikke ‘hvem som helst’.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatternes regning.