Espen Solheim Kile (t.v.) og Endre Sjøvold.
Innlegg: Fallgruver i evaluering av team
Prosjektbransjen har oppdaget at mennesker er viktig – det er veldig bra! Det handler ikke bare om rett utdannelse og rett erfaring, men de rette menneskelige egenskapene.
Innlegg av:
Endre Sjøvold, professor ved NTNU, og Espen Solheim
Kile, fagleder for prosjektledelse i WSP.
Prosjektledelsesfaget har lenge vært utpreget
struktur-orientert med fokus på fremdriftsplaner, kontrakter og
kostnadskontroll. Bransjen har til gjengjeld vært preget av høyt konfliktnivå
og mange fiaskoer. Det har likevel vært en klar dreining i de siste tiårene mot
at interessenthåndtering, kommunikasjon og relasjonskompetanse er helt
avgjørende for å lykkes med prosjekter. I denne sammenhengen søker man å finne
metoder for å måle denne delen av faget. Det er mer ullent i sin natur, og lov
om offentlig anskaffelser er ikke tilrettelagt for å vektlegge denne typen
elementer. Konsekvensen har dessverre ofte vært CV-spill hvor man teller
prosjekter og utdannelse, og hvor disse myke ferdighetene sjelden blir
evaluert.
Team er prosess
Med teamprosess menes det som skjer mellom medlemmene i en gruppe når de deler
informasjon, spiller på hverandres erfaring eller utforsker ulike perspektiver
før en beslutning. Den minste enheten vi kan dele et team i er ikke personer,
men de enkelte interaksjonene; det som blir sagt og gjort og reaksjonene på
dette.
Vi mennesker har en lei tendens til å sette hverandre i bås.
I team fører dette ofte til at vi vektlegger mer hvem som sier noe enn hva
vedkommende faktisk sier eller gjør. Teamet kan derved miste viktig informasjon
og ende med uheldige beslutninger. I store prosjekter er det ikke uvanlig at
små avvik har fått vokse til kostbare feil selv om noen «visste». Studier av
store ulykker peker også på at det så å si alltid var informasjon tilgjengelig
som kunne gitt et annet utfall, men som ble oversett.
I evaluering av team er det helt sentralt at det er
prosessen som måles.
Fallgruver i evaluering av teamarbeid
Manglende oppmerksomhet på teamprosessen kan i beste fall
bli kostbar og i verste fall koste liv. Vi ønsker team som oppdager avvik i god
tid og er i stand til å ta gode beslutninger også når uforutsette hendelser og
kriser oppstår i prosjektet. Det er denne evnen vi må evaluere ved utvelgelse
av team i prosjekter. Det er en rekke fallgruver når team skal evalueres hvor
fellesnevneren er at vi mister den viktige prosessen av syne.
For det første gis det for mye oppmerksomhet til
enkeltmedlemmer i teamet, som går på bekostning av hvor fleksibel teamets
rollestruktur er. Dette gir teamet en større sårbarhet for dårlige beslutninger
og manglende innovasjon. Hvem som sier noe er viktigere enn hva som blir sagt,
som kan skyldes alt fra sterke profesjonsgrenser til status. Vi setter
merkelapper på hverandre og dette farger all kommunikasjon. Hjernen styres av
forventningene våre og overser ofte det som ikke er forventet. Da kan viktige
budskap lett overhøres.
For det andre overses allianser og dominerende teammedlemmer.
En god evalueringsprosess må kunne måle allianser i gruppen, hvor sterk polariseringen
er samt dens dynamikk. Blir polariseringen for sterk fører det til at
fraksjonene ikke lytter til hverandre og gode løsninger går i vasken til fordel
for suboptimalisering. En slik utvikling blir fort kostbar for prosjektet. Stram
styring og kontroll er effektivt i faser hvor alt går på skinner, men når noe
uforutsett oppstår vil ofte sterk styring være destruktivt. En beslutningstaker
som fremstår for autoritær i krise kan være årsaken til at viktig informasjon
blir oversett. En evaluering av team må kunne luke ut slike team.
For det tredje måles ikke hvor forskjellig teammedlemmene
oppfatter det som skjer i gruppen. Alle oppfatter vi ting som blir sagt og
gjort utfra våre tidligere erfaringer, verdier og holdninger. Gode
teammedlemmer er bevisst sin egen sosiale situasjonsforståelse og utforsker
utsagn og gester til de forstår hva den andre egentlig mener. På den måten blir
teamet mer samkjørt og tar bedre beslutninger. En god evaluering må altså måle medlemmenes sosiale situasjonsforståelse eller,
med andre ord, hvor godt samkjørt teamet er.
Og for det fjerde måles ikke den gjensidige tilliten, den
psykologiske tryggheten, i teamet. Å øve på opposisjonsadferd i trygge rammer i
teamet er alene ikke nok til at teammedlemmene opplever psykologisk trygghet. Dynamikken
i gruppen og fordeling av innflytelse er også faktorer som påvirker. Hvor mye
og hvordan opposisjonsatferd kommer frem i teamet er derfor en viktig del av en
god teamevaluering.
Hvordan gjør vi det?
Å neglisjere den viktige prosessen i evaluering av
prosjektteam utgjør fort noen hundre millioner i økte kostnader på et middels
prosjekt. Både når team skal evalueres og få hjelp til å øke sin bevissthet om
hva som skjer mellom medlemmene, må vi bruke verktøy som er i stand til å fange
prosessen og ikke bare de enkeltes preferanser, for eksempel SPGR
(Systematisere Person-Gruppe Relasjonen). Dette er et sett med verktøy utviklet
og brukt i Norge over de siste 40 årene. Med SPGR kan vi måle interaksjonen
mellom medlemmene i et team og hvilken atferd som er rådende i teamet. I
tillegg kan vi bruke SPGR til å trene team og hvordan teamet samspiller med
andre team i prosjektet. Dette er spesielt viktig for å få full effekt av
samspillskontrakter eller løsning av konflikter.
Et høyt presterende prosjektteam er det som er i stand til å
oppfatte når situasjonen endrer seg i god tid, og er i stand til å endre sitt
samspill til det som er mest effektivt i den nye situasjonen. Det er denne type
team vi ønsker. Det er slike team som er i stand til å holde budsjett, tid,
levere innovative og bærekraftige løsninger og ikke minst skape verdi til
brukere og samfunnet.
Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.