Innlegg: De manglende stemmene i prosjekter: Hvorfor bærekraft må få en reell plass ved bordet

Når vi snakker om bærekraft i bygg og anlegg, handler det ofte om utslipp, materialer og energiytelse. Men hva med klimarobusthet – evnen til å håndtere klimaendringer og ekstremvær? Og hva med den sosiale siden, hvordan prosjekter påvirker mennesker, lokalsamfunn, støybelastning og flytting av sårbare grupper?

En studie av Di Maddaloni og Sabini (2022) viser at lokalsamfunn ofte neglisjeres i utviklingen av store prosjekter. I Norge er bildet bedre, men ikke godt nok. Faktum fra studien viser at 40 % av prosjektledere engasjerer ikke lokalsamfunn i det hele tatt, og 1 av 5 mener de ikke er relevante for prosjektets suksess. Mange involveringstiltak er symbolske, fokusert på samsvar fremfor reelt samarbeid.

På samme måte blir klimarobusthet ofte sett på som en kostnad heller enn en nødvendighet. Men hva koster mest: å forebygge eller å reparere flomskader? Å inkludere utsatte grupper eller å håndtere konsekvensene av økt utenforskap? Vi mangler fortsatt et språk og en metode for å regne på samfunnsverdier i prosjektene våre, noe som svekker beslutningsgrunnlaget.

Forskningen peker også på det de kaller "middel-mål-frakobling": Når organisasjoner sier én ting om bærekraft, men gjør noe annet i praksis. Ambisjoner nedfelles i strategier, men taper seg gjennom organisasjonen. Prosjekteiere og ledere måles sjelden på bærekraftindikatorer, og lokalsamfunn informeres – men sjelden inkluderes.

Dette fører til tapte muligheter for å bygge inn reelle miljøkvaliteter, økt risiko for motstand og forsinkelser, og manglende evne til å skape langsiktige samfunnsverdier – selv om alt dette gjerne står i prosjektbeskrivelsene.

Kunnskapen fra studien og erfaringer fra prosjekter har avdekket tre viktige tema til hvorfor dette skjer:

1. Opprettholder det (u)bærekraftige Til tross for regulatoriske krav er sosiale påvirkninger som støy, forurensning og fordrivelse av utsatte grupper fortsatt underprioritert. Det samme gjelder med miljø. Krav i kommuneplaner og TEK mm., tilsier at klima og miljø bør være et premiss, men man fortsetter mye som man alltid har gjort det. Det blir ofte et regnskap i ettertid og ikke et styringsverktøy integrert fra start.
2. Bygge riktig og tillit gjennom engasjement Ekte miljøløsninger og sosial bærekraft krever tidlig, konsekvent og reelt samarbeid ofte fysisk – men mange organisasjoner har ikke ressurser til det.
3. Viktig, men ikke viktig nok Miljø og samfunnsengasjement topper ofte forsider av prospekter og i søknader for få godkjent prosjekter, men blekner etterpå. Effekten er lite fokus, eierskap og reell innflytelse over de endelige resultatene.

På tide med en endring av tankesett 

Vi må gå fra: "Å informere interessenter om planen og ambisjoner i den" til "å samskape planen med interessenter". I Marstrand kaller vi det samhandling og samspill. Det virker, men det krever endring – i innstilling og i praksis.

Det betyr at prosjekteiere og -ledere må:

• Bygge inn interessenters stemmer gjennom hele prosjektets livssyklus
• Balanserer bedre nasjonale mål med lokale realiteter
• Å se samfunnet rundt prosjektet ikke som hindringer – men som partnere
• Forstå hvordan deres praksis må endres slik at bærekraft blir naturlig og integrert

Store (og små) prosjekter påvirker nærområdet de utvikles i, og de påvirker livene til mange lenge etter at de er ferdige. Miljømessig og sosial bærekraft kan ikke lenger være de forsømte pilarene for prosjektsuksess. De må komme til bordet tidligere å ta del i diskusjonene fra start. For å lede an innen bærekraft må vi lede med litt mer ydmykhet, inkludering og integritet. Prosjektene vi utvikler skal være varige verdier for samfunnet. De valgene vi tar og hvordan vi engasjerer folk i dag vil avgjøre hva vi etterlater oss for fremtiden.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.