Innlegg: Bygge­næringen i knestående – hva gjør vi nå?

Samtidig ser vi ingen tydelige tegn til at det fremlagte statsbudsjettet gir nok drahjelp til å håndtere de pågående problemene, snarere tvert imot. Hva gjør vi nå? 

En bransje under press

Byggenæringen er en av Norges viktigste bransjer, og består av 100 000 virksomheter som sysselsetter rundt 400 000 og bidrar med 400 milliarder i verdiskapning. Det gjør byggenæringen til Norges største og viktigste fastlandsnæring. Likevel står næringen i knestående, og mye tyder på at det blir verre før det blir bedre. I 2023 falt boliginvesteringene med hele 21 prosent, og i 2024 har fallet fortsatt med ytterligere 5,8 prosent bare i første kvartal. Dette er det største fallet som er registrert siden 1978. Den lave igangsettingen av nye boligprosjekter vitner om en dyp nedgang i aktiviteten, og boligprodusentene rapporterer om en nedgang i igangsettingstillatelser på over 15 prosent fra året før. Her spiller også økte byggekostnader inn, og som I tredje kvartal i år var 28 prosent høyere enn i tredje kvartal 2020.

Boliginvesteringer utgjør nå bare omtrent 20 prosent av investeringene i fastlandsøkonomien. Det at denne andelen nå har falt dramatisk, bidrar til en svekkelse av hele norsk økonomi. Samtidig stiger boligprisene, og med hele 19 prosent siden 2020. I pressområder som Oslo og Bergen er gjennomsnittsprisen på en bolig nå svimlende 6,6 millioner kroner. Dette gjør det stadig vanskeligere for vanlige lønnsmottakere å etablere seg i nærheten av arbeidsplassene sine. Leieprisene har også økt markant – med over 8 prosent bare i 2024. For mange unge og lavtlønnede har boligmarkedet dermed blitt en utilgjengelig luksus. 

Uten hjelp fra statsbudsjettet

Når situasjonen er så alvorlig, ville man kanskje forvente at regjeringen ville strekke ut en hjelpende hånd i statsbudsjettet. Men det fremlagte budsjettet synes å ha skuffet forventningene. Husbankens bevilgninger kuttes med hele 3 milliarder kroner, og støtten til ENOVA, som er viktig for energieffektivisering av bygg, er redusert med mer enn en kvart milliard. Dette er et paradoks når regjeringen selv har satt seg som mål å energieffektivisere 10 TWh innen 2030. Det er spesielt bekymringsverdig at kutt rammer næringsbygg, som har størst potensial til å bidra til denne energieffektiviseringen. 

Selvkritikk i en splittet næring

Byggenæringen må likevel ta litt selvkritikk. Til tross for at den er en av Norges største næringer, er det naturlig å spørre om den har gjort nok. For det virker ikke som de har klart å samle seg til en felles politisk front for å presentere effektive løsninger til myndighetene, som de tror på. Andre næringer, som blant andre petroleumsindustrien og den maritime næringen, har jobbet langt mer strategisk og politisk gjennom organisasjoner som Konkraft og Maritimt Forum. Disse organisasjonene har i mange år vært sterke talerør for sine næringer og har hatt betydelig innflytelse på politiske beslutninger. 

Når skal byggenæringen etablere en tilsvarende kraftfull organisasjon, eller i det minste lage et felles langsiktig politisk prosjekt? Med en næring som sysselsetter titusenvis av mennesker og investerer milliarder hvert år, burde det være mulig å samle aktører på alle sider av bordet til å formulere klare politiske krav og strategier. Hvis næringen skal unngå å knele fullstendig, må den samle seg, utarbeide målrettede planer, og jobbe bedre strategisk for å påvirke politiske prosesser. 

Veien videre

Selv om statsbudsjettet ikke ga nok støtte, finnes det fortsatt muligheter fremover.

Nå har både LO og SV sagt at de vil presse på for å styrke Husbankens rammer og sikre bygging av flere studentboliger, men dette er i seg selv ikke nok til å løse utfordringene. Økte bevilgninger til kommunene kan bidra noe, spesielt når det kommer til avgiftslettelser på vann og avløp, men det store vendepunktet for byggenæringen vil først komme med rentenedsettelser i 2025. Selv om en lavere konsumprisindeks kan gi drahjelp, er det ingen tvil om at den politiske støtten så langt er utilstrekkelig. 

Næringen bør nå derfor jobbe med tre ulike spor, og med en tydelig ansvarsdeling. For det første er det virksomhetenes eget ansvar å se på hvordan de kan styrke forretningsmodellen gjennom endringer i verdikjeden, ved å jobbe smartere, bli mer innovative og utvikle nye tjenester og produkter. Det krever nå modig lederskap, langsiktig og strategisk tenkning, og ikke minst kunnskap om god endringskommunikasjon – for hele virksomheten må forstå behovet for endring, og være motivert for å bli med på reisen. 

For det andre kreves det samarbeid mellom virksomhetene på utvalgte temaer. Her skjer det flere spennende ting, både gjennom den nylig inngåtte avtalen om klimapartnerskap mellom byggenæringen og regjeringen. SAMMEN2030 er også i gang med et viktig arbeid knyttet til rekruttering og mangfold. Dette er bra. Innenfor begge disse områdene kan den enkelte virksomhet gjøre mye selv, eller samarbeide med andre i næringen. Det vil uansett være behov for å jobbe politisk for å sikre stabile rammebetingelser. 

Og da kommer vi til vårt tredje anliggende. Byggenæringen trenger å bygge opp den politiske tillitskapitalen. Derfor bør næringen lage et felles politisk prosjekt, "Krafttak for byggenæringen", hvor man samler både partene i arbeidslivet og relevante interesseorganisasjoner. Målet må være å styrke kunnskapsgrunnlaget om næringen for å oppnå langt større politisk gjennomslag enn man har klart til nå. På den måten kan vi bidra til at næringen ikke bare overlever, men også vokser i møte med fremtidens utfordringer. Det er verdt å minne om at det er valg i 2025. I Hurdalsplattformen står det lite eller ingenting om byggenæringen. Det bør ikke skje med en ny regjeringserklæring, uavhengig av hvem som inntar regjeringskontorene. 

Vi har jobbet lenge nok både i og med næringen til å vite at behovet er der, men er det vilje til å ta opp hansken?

 Dette er et leserinnlegg. Meninger i innlegget står for forfatterens regning.