Innlegg: Bærekraft vs. anbudskrav: En realitetsorientering

Det som har størst effekt på utslippene i et bygge- og anleggsprosjekt er som regel ikke det som skjer på byggeplassen, men der materialene og råstoffene produseres. Miljø skal vektes 30 prosent i offentlige anbud fra 2024, men kravene er få og handler mest om enkelttiltak og hva som er lettest å måle – ikke totalen og hva som er best for miljøet.

Det estimeres at en femtedel av utslippene her til lands kommer fra bygg og anleggssektoren. Samtidig følger majoriteten av byggherrene i byggenæringen bare opp de minimumskravene de blir pålagt. Til tross for store ord og bærekraftsambisjoner fra politikere og næringsliv viser en ny undersøkelse at det står dårlig til i praksis.

Mange kommuner har liten erfaring og kapasitet til å vekte miljø i anskaffelser. Mens store offentlige byggherrer som Bane NOR, Statens Vegvesen og Oslo kommune sitter på mye kompetanse på området. Likevel ser vi at resultatet ofte blir det samme: Man mangler helhetlige krav og enkeltgrep innenfor annleggsgjerdet blir vektlagt uten at man ser på hele bildet. Verken Klimautvalgets nye rapport «Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050» eller Direktoratet for forvaltning og økonomistyrings miljøveileder for offentlige anskaffelser ser ut til å endre på det.

Utslippene fra oss produsenter av byggeråstoff, som for eks. pukk og grus, er i mange prosjekter større enn transporten av materialene til anleggsplassen. Det er blant annet mye å hente ved å kjøre en steinknuser på strøm fremfor diesel.

Flere ressurser spares ved å heller bruke egnet overskuddsstein fra et annet bygge- og anleggsprosjekt, enn om vi knuser jomfruelig stein til samme formål. Og om vi kan konstruere veien så den varer lengre, sparer vi både utslipp og ressursbruk i fremtiden. Men produsentens miljøprestasjon blir sjelden vektlagt i anbud i dag, og dermed gis vi heller ikke de økonomiske insentivene til å gjøre kostbare investeringer for en grønnere fremtid.

I tre år har Feiring sammen med SINTEF, NGU og Fremby jobbet for å effektivisere ombruk, lagring og transport av overskuddsmasser i bygg- og anleggsbransjen, gjennom forskningsprosjektet Sirkulær Masseforvaltning, støttet av Norges forskningsråd. Målet: Å finne de mest miljøvennlige løsningene og hvordan gjenbruk kan bli en forretningsmodell. Dessverre viser innsikt fra prosjektet at det finnes liten interesse for de mest miljøvennlige løsningene, med mindre de også er de billigste.

Slik situasjonen er nå står vi ved et veiskille: Skal vi fortsette å rope for døve ører om hva som er mest miljøvennlig, eller skal vi tilpasse oss de snevre anbudskriteriene vi blir målt på?

I en økonomisk presset bransje er jeg redd svaret må bli det sistnevnte. Da er miljøet den store taperen.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.