Innlegg: Bærekraft – det er forskjell på rett og riktig

Alle er enige om at aktørene innenfor bygge- og anleggsbransjen må være med på en samfunnsdugnad for å redusere de belastninger disse prosjektene har for klimaet og miljøet. Men hvordan?

De største klima- og miljøgevinstene oppnås ved at klima og miljø settes høyt på agendaen hos virksomhetene i deres strategier. Videre må de konkrete klima- og miljømålene for det enkelte prosjektet vurderes tidlig i prosessen, og settes som klare premisser for både anskaffelse og gjennomføring av prosjektet. Vår erfaring er at det ofte er et hull fra strategi til operasjonell gjennomføring i prosjekt. Bærekraft er utydelig eller overordnet beskrevet i en ide- eller konspetfase, og det er overlatt til neste fase å definere de konkrete målene nærmere. Dette kan medføre at man velger en retning eller konsepter i tidligfase som ikke gjør det mulig å realisere det bærekraftpotensialet som ligger i prosjektet.

Den mest bærekraftige (kvadrat) meteren, er den som ikke bygges. Å utvikle arealeffektive bygg og velge riktig trase for f.eks. vei og VA, er derfor viktig. Videre vil ressursknapphet være en av de største utfordringene i fremtiden. Det å få til en sirkulær økonomi i bygge- og anleggsbransjen, er en nøkkel for at vi skal lykkes. Et element i den sirkulære økonomien, er å tenke helhetlig hva gjelder materialbruk, levetid, fleksibilitet, ombruk og gjenbruk.

De forhold som påvirker ovennevnte faktorer er ofte låst eller begrenset av beslutninger og valgt tatt tidlig i prosjektet, lenge før kontrahering av entreprenørene. En konkurranse på disse sentrale elementene er derfor sjeldent mulig, i alle fall er forskjellene i konsekvensene av de valgmulighetene som gjenstår begrenset. Dette gjelder ikke minst for utførelsesentrepriser hvor prosjektet er detaljprosjektert før anskaffelse av entreprenør. Hvor mye klima og miljø gjenstår det da å konkurrere på?

I totalentrepriser med løsningsbeskrivelse kan dette stille seg annerledes, men slike konkurranser er svært ressurskrevende for entreprenørene og derfor en lite attraktiv konkurranseform med mindre det kompenseres for tilbudsfasen.

I samspillsprosjekter kan byggherre utvikle prosjektet i tidlig fase sammen med entreprenør, noe som gir gode muligheter for å finne de løsningene som gir de største miljø- og klimagevinstene og samtidig foreta kost-/nyttevurdering. Prosjektutviklingen foregår imidlertid vanligvis i samspillskontraktens første fase (utviklingsfasen) etter at entreprenør er kontrahert, og ikke i konkurransefasen.

Tildelingskriterier skal oppfordre leverandørene til å tilby leveranser som går lenger enn minstekrav. I denne sammenhengen vil det si leveranser som gir lavere klimaavtrykk eller miljøbelastning. Vår erfaring fra bygge- og anleggsprosjekter, er at leverandørene kan og vil levere miljøvennlige løsninger, så lenge oppdragsgiver er villig til å betale for det. Derfor vil det etter vår oppfatning ofte være mer effektiv å oppstille krav til ytelsen enn å benytte miljø- og klima som tildelingskriterier.

Hvis oppdragsgiver f.eks. oppstiller terskelverdier som angir maksimal tillatt verdi for CO2-utslipp for sentrale materialgrupper, må alle entreprenørene levere materialer med et CO2- utslipp som ligger under disse verdiene. Dette fremstår som et mer effektivt virkemiddel enn å la materialvalget være «valgfritt» og «kun» vekte det i konkurransen. I verste fall risikerer oppdragsgiver å måtte velge den minst miljøvennlige løsningen, fordi prisen var lavere. Oppdragsgiver kan selvsagt kombinere et minstekrav til terskelverdier med et konkurranseelement som verdsetter de tilbudene som kan levere enda lavere enn kravet. Men da skal man ha et bevisst forhold til hvilket nivå som er mulig å «overoppfylle». Det bør gjøres en kost/nytte vurdering av det tenkte kriteriet med aktuelle evalueringsmodell, og deretter velge riktig modell og vekting. Da det ikke sikkert at 30 % vekting er i samsvar med kost/nytte-vurderingen.

Offentlige oppdragsgivere er opptatt av å følge regelverket, og mange opplever at frykten for regelbrudd kan være et hinder for den gode anskaffelsen. Dette vil mest sannsynlig også gjelde de nye miljøkravene.

Vi er bekymret for at oppdragsgivere oppstiller klima- og miljøkriterier som har marginal betydning for den reelle klima- og miljøbelastningen, og som samtidig får uforholdsmessig stor betydning for konkurransen, «bare» for å være på den sikre siden av regelverket. I nybyggprosjekter kommer ca. 70 % av utslippene fra materialene i prosjektet, mens ca. 4 % skyldes utslippene fra anleggsmaskinene. Å konkurrere på andel utslippsfrie maskiner og vekte dette med 30 % vil oppfylle regelverkets krav, men vil ikke være det forholdet som har størst betydning for klima- og miljøbelastningen. Men det er et «enkelt kriterium» å oppstille og evaluere, og således lett å velge hvis man ikke vet hvordan man ellers skal oppfylle regelverkets krav. Konsekvensen kan være at en tilbyder med utslippsfri maskinpark, men med materialer med stort klimaavtrykk, vinner konkurransen.

Tilsvarende gjelder «ukritisk» evaluering og vektlegging av CO2-utslipp. Veilederen og kriterieveiviseren til DFØ oppgir prissetting av CO2 som et eksempel på et egnet tildelingskriterium i bygge- og anleggsbransjen. På generelt grunnlag er det lett å være enig i at det er et viktig forhold hva gjelder klimaavtrykket til prosjektet og at det kan være et egnet tildelingskriterium. Men dersom det benyttes en modell som medfører at differansen i CO2-utslipp mellom leverandørene i konkurransen gir utslag tilsvarende en pris som langt overstiger hva CO2-kvoten for tilsvarende utslippsmengde koster, har oppdragsgiver trolig bommet. Det er også viktig å se helheten i prosjektet, herunder forskjellen i levetid og gjenbruksmuligheter til de materialene som benyttes. Et excelark som summerer CO2 utslippene fra materialene, hensyntar ikke disse viktige aspektene.

Videre må valg av tildelingskriterier også hensynta anskaffelsesregelverkets formål om å fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser. Noen ganger er det helt nødvendig å prise klima og miljø på en måte som «tvinger» frem endringer. Men det må det være et bevisst valg og ikke en utilsiktet konsekvens av tildelingskriterier og (pålagt) vekting, eller en «frykt» for å bryte regelverket. Kost nytte vurderinger bør alltid stå sentralt i anskaffelsesstrategien.

Dette synes også utvalget i NOU 2023:26 å være enig i, og vi skal ikke se bort ifra at någjeldende miljøkrav får kort levetid. I mellomtiden får vi håpe at offentlige innkjøpere, nemnder og domstoler velger å tolke forskriftsbestemmelsen i lys av sitt formål. Der fremgår det nemlig at «Krav og kriterier etter denne bestemmelsen skal ha som mål å redusere anskaffelsens samlede klimaavtrykk eller miljøbelastning». La oss ikke glemme det.

Dette er et leserinnlegg, og meninger i innlegget står for forfatternes regning.