Lærlingen «Ida» (21): - Kan de ikke bare forstå at vi ikke vil bli klådd på?

– Jeg sa «nei! Stopp, ikke gjør det. Nei, nei, nei». Hva er det å misforstå, liksom? Likevel fortsatte han å ta på meg og kile meg. Han tok seg til rette, og presset meg mot en kant. Deretter gnikket han seg inn mellom bena mine og inntil kroppen min. Så kilte han meg helt til jeg kom meg løs og gikk, sier Ida.

Det er november 2018. Ida er 18 år gammel. Hun har akkurat startet som lærling i et entreprenørselskap i Oslo og jobber på en stor og travel byggeplass i sentrum.

Hun er spent og gleder seg til å få mer arbeidserfaring. Allerede to dager etter at hun starter på byggeplassen, starter trakasseringen som fortsatt ligger i bakhodet hver dag hun skal på jobb.

– Han var lærling i samme firma som meg. Vi jobbet alene i underetasjen da han begynte å ta på meg og kile meg. Jeg ble redd og sint. Det er ikke greit å bare gjøre sånn. Og i hvert fall ikke når jeg så tydelig ber han om å slutte, sier Ida.

Vil vekke byggenæringen

Ida er ikke hennes ekte navn. Hun er i dag 21 år og jobber fortsatt som lærling i Oslo. Hun kommer rett fra jobb når hun møter Byggeindustrien. Arbeidsklærne og verktøybeltet er fortsatt på. Håret er satt opp i en strikk.

Hun setter seg bak et møtebord med hendene foldet foran seg.

Ida vil ikke stå fram med navn og bilde fordi hun er redd det kan ødelegge for jobbmulighetene hennes senere. Hun vil likevel fortelle om trakasseringen hun har opplevd på jobb.

Ikke for å svartmale næringen, men for å vekke den.

– Det trengs en holdningsendring, og tydeligere krav som sørger for at kvinner er trygge på jobb. Du føler deg litt alene som jente. Du får selvfølgelig venner blant dine mannlige kollegaer. Samtidig er det vanskelig å snakke med dem om at noen klår på deg eller at du ikke ønsker å gå gjennom en garderobe med halvnakne menn for å spise lunsj, sier hun og legger til:

– De skjønner det ikke. De sier «er ikke det bare koselig, da». Eller så sier de at «du må markere deg. Hvis noen tar deg på rumpa, må du bare slå til dem». Må jeg virkelig det? Må det være nødvendig?

Ida puster oppgitt ut av nesen.

– Kan de ikke bare forstå at vi ikke vil bli klådd på? Jeg føler at vi hele tiden må kjempe en kamp vi ikke ønsker å kjempe. Hver gang er det vi selv som må si ifra. Det gjør at vi tar plass. Blir lagt merke til. Er til bry. Jeg kjenner flere jenter i næringer som har opplevd alt fra å bli tatt på til å bli filmet i dusjen, men de tør ikke å si ifra. Det er et stort problem, sier hun.

«Du må ikke være fullt så hyggelig»

For to år siden var selv hun usikker på om hun skulle si ifra om opplevelsen i under-etasjen på byggeprosjektet i Oslo sentrum.

Da hun begynte som lærling, hadde en av hennes kvinnelige ledere sagt «nå må du ikke være fullt så hyggelig. Det kan misforstås».

Hadde hun vært for hyggelig? spurte Ida seg selv.

– Jeg hadde jo ikke det. Jeg møtte han for første gang et par dager tidligere. Vi snakket sammen, men jeg hadde ikke sagt ett ord som kunne mistolkes som en invitasjon til å oppføre seg sånn, sier hun.

18-åringen ventet likevel med å varsle. Hun ville ikke ta plass. Skille seg ut. Være vanskelig.

Resten av uken fortsatte trakasseringen.

– Dagen etter var jeg i underetasjen og snakket med basen for arbeidene der. Da kom han samme lærlingen og klapset meg på rumpa. Basen ble like overrasket som meg, men sa «det der så ikke jeg. Jeg vil ikke være innblandet i en varsling om dette», forteller Ida.

Dagen etter deltok hun og flere kolleger på en demonstrasjon for pensjon fra første krone i Oslo. Da skjedde det igjen.

– Han kommer bort til meg, tar på meg og klapser meg skikkelig på rumpa. Det smeller til, og alle rundt meg ble sjokkerte. Igjen sier jeg høyt og tydelig at dette ikke er greit, sier hun.

Neste dag:

– Da var det utplasseringselever på prosjektet, som han snakket med. Han pekte på meg og sa «hun der er firmaets madrass. Nå vet du hvem du kan gå til. Hun ligger med alle». Jeg ble helt satt ut. Jeg hadde ikke vært bortpå noen. Tenk å si noe sånt, sier Ida.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

– Jeg fikk vondt magen

Drittslenging var imidlertid ikke noe nytt for Ida. Allerede som 16-åring, like før hun begynte på yrkesfag, fikk hun nemlig en relevant deltidsjobb. Hun ble godt behandlet på jobben, men guttene i klassen mente hun fikk særbehandling fordi hun var jente.

– De spredde rykter og løgner om at jeg hadde fått jobb fordi jeg sugde sjefen min. Som eneste jente i klassen får du mye dritt. Du blir hardhudet. Trakasseringen jeg opplevde den uken som lærling gikk likevel over alle grenser, sier hun.

Ida forteller at de gjentatte negative opplevelsene førte til at hun gruet seg til å gå på jobb.

– Jeg fikk vondt i magen. Han hadde tatt på meg flere ganger og snakket så nedverdigende om meg. Jeg ble redd, både fordi jeg ikke visste hva han kom til å gjøre neste gang og fordi han var så flink til å smiske med de rundt seg. Til og med basen sa at han ikke ville si ifra om at han tok meg på rumpa, sier hun.

Dagen etter Ida ble kalt «firmaets madrass» bestemte hun seg likevel for å melde ifra.

– Det ble en stor sak, men bedriften håndterte den etter min mening helt feil. De behandlet den som en personalsak, ikke som en trakasseringssak. Jeg ble derfor kalt inn til et møte, hvor jeg måtte sitte ansikt til ansikt med han som hadde trakassert meg. Jeg opplevde at de tok han i forsvar, sier hun.

Han innrømmet alt, og ble flyttet fra prosjektet. Han beholdt lærlingplassen, men deltok ikke lenger på bedriftens sosiale arrangementer. Ida ble overført til en annen del av virksomheten.

– Jeg følte at de så på meg som et problem fordi jeg sa ifra, og at de gikk inn for å gjøre hverdagen min vanskeligere. Ingenting var bra nok, og det var tydelig at de ikke tok meg seriøst. I januar satte de meg på et nytt prosjekt, og hvem var der? Jo, samme person som hadde trakassert meg. Jeg løp ut døren da jeg så han, forteller hun og legger til:

– Senere var jeg i et møte med HR-sjefen i bedriften. Jeg sa jeg ikke følte meg trygg, og at jeg ikke ville jobbe i samme bedrift som han. Da fikk jeg huden full av kjeft. Jeg hadde ikke lov til å be dem om å sparke han. De ville heller ikke garantere at jeg ikke måtte jobbe på samme prosjekt som han igjen.

Ida så seg nødt til å slutte i bedriften.

– Jeg orket ikke mer. Jeg kunne ikke være der mer, sier hun og rister på hodet.

– Gnir seg inntil meg i gangen

Ida fikk lærlingplass i en ny entreprenørbedrift i Oslo i mars i fjor, hvor hun fortsatt jobber. 20-åringen forteller at hun har likt seg godt både i bedriften og med arbeidsoppgavene sine. Hun har heller ikke opplevd seksuell trakassering.

Helt fram til mai i år.

Da ble hun sendt til et nytt stort prosjekt i Oslo, med over hundre arbeidere. Ida var eneste jente.

– Allerede fra dag én var det mye stirring. Det er greit å se på noen, men å skikkelig stirre liksom… Kjenner du den følelsen? Når to, tre personer står sammen og ser på deg samtidig. Så snakker de sammen på et språk du ikke kjenner, ler og stirrer på deg igjen. Det er skikkelig ubehagelig, sier hun.

Den neste uken på byggeplassen gjorde de mer enn å bare stirre.

– Jeg utfører en del arbeid i gangene i nybygget vi jobber med, og det innebærer at jeg ofte må bøye meg og sitte på huk. Når de andre arbeidere skal gå forbi meg, er det flere av dem som gnir seg inntil rumpa mi når de går forbi. Gangen er ikke så trang at det er nødvendig. Hvis de får dårlig plass, kan de også spørre om jeg kan flytte meg. Det gjør de ikke. De gnir heller skrittet inntil meg, og skyver seg forbi. Noen tar meg på rumpa også. Så ler de sammen etterpå, sier hun.

Ida blir stille et par sekunder.

– Hva føler du når det skjer?

– Jeg blir veldig redd, usikker og så fryser jeg litt til. Det er kjempeubehagelig. Når jeg legger meg for kvelden får jeg en stor klump i magen, og så har jeg ikke lyst til å gå på jobb dagen etterpå.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Ser kollegaene skifter

Ida syntes også at det var ukomfortabelt måtte se på kollegene sine skifte mens hun spiste lunsj.

– I starten måtte jeg gå gjennom herregarderoben for å komme til lunsjrommet. Etter hvert fikk jeg nøkkelen til en sidedør, slik at jeg slapp den turen. Det hjalp jo litt, men det var fortsatt ingen dør mellom lunsjbrakken og herregarderoben. Den var fjernet, så det var helt åpent, sier hun.

Hun tegner på et ark og forklarer hvordan brakkeriggen er delt inn, med herregarderobe, kvinnegarderobe og lunsjlokaler.

– Jeg tror jeg har sett alle kollegaene mine i undertøyet. Det er ukomfortabelt. Hvorfor er det så vanskelig å skjønne? Jeg sa ifra kanskje 30 ganger om at de må sette opp en dør. Jeg tok det til og med opp på morgenmøtet foran alle sammen, men ingenting skjedde, sier Ida.

Hun slår oppgitt ut med armene.

– Jeg har flere venninner i næringen som har opplevd lignende. Jeg skulle ønske at alle bare fulgte retningslinjene fra starten av, så vi slapp å ta det opp. Hver gang er det vi som må si ifra. Da blir det mye oppmerksomhet på hvem du er. Det er det mange kollegaer som reagerer negativt på, sier Ida.

Dannet sirkel rundt kvinnegarderoben

At medarbeidere reagerte negativt på at hun sa meningen sin, merket hun spesielt godt det som ble den siste dagen hennes på byggeplassen.

– Det toppet seg. Da sto flere av arbeiderne fra den ene entreprenørbedriften i en gruppe foran garderoben min. De hadde dannet en tett sirkel rundt trappen min, slik at jeg ikke kunne gå ut. Jeg sa unnskyld, kan dere flytte dere litt. Nei, det ville de ikke, sier hun.

Ida finner fram papiret, hvor hun tegnet brakkeriggen. Hun tegner en sirkel og viser hvordan de stod.

– Jeg ventet litt, men de ble jo bare værende. Til slutt måtte jeg gå ned og presse meg mellom dem, for å komme ut. Da begynte de å le igjen, sier hun.

Ida skulle egentlig jobbe på byggeplassen fram til høsten, men etter de gjentatte negative opplevelsene orket hun ikke mer.

Etter en uke og to dager på byggeplassen hadde hun fått nok.

– Jeg følte meg som fritt vilt der og nektet å dra tilbake. Jeg ble tatt på og følte meg utrygg når jeg sto alene i gangen. Det var noe hele tiden. Denne uken dro jeg derfor til kontoret til sjefen, satte meg ned og ventet til han kom. Jeg nektet å dra tilbake på byggeprosjektet, sier Ida.

– Hvordan reagerte sjefen din?

– Han ble sjokkert og var opptatt av at det ikke var noen i vårt firma som hadde trakassert meg. Han hadde forståelse for at jeg ikke ville være der mer, og har overført meg til samme del av virksomheten som jeg jobbet i før jeg havnet på det store prosjektet, sier hun.

– Er det så utrolig vanskelig?

Tross de gjentatte negative opplevelsene er Ida fast bestemt på å fullføre lærlingperioden sin, og skaffe seg en fast jobb i byggenæringen.

– Jeg har bare igjen noen måneder av lærlingtiden. Det skal gå greit, for jeg jobber i en del av virksomheten som ikke er ute på byggeprosjekter. Målet framover er å videreutdanne meg, og begynne i en annen del av bransjen. Jeg kjenner flere som jobber i den delen av næringen som jeg har sett meg ut, og har inntrykk av at de tar godt vare på jentene sine, sier hun.

Og smiler for første gang under intervjuet.

– Store byggherrer og entreprenører snakker ofte varmt om å legge til rette for at flere jenter begynner i næringen. Hva tenker du om det?

– Det er ikke alle som føler seg så velkomne som de ønsker. Vil de ha flere jenter til næringen, kan de starte med å ta bedre vare på de som allerede er her. Skaper de bedre forhold for oss, er sjansen større for at flere jenter søker seg hit. Det er ikke så mye vi ber om. Vi vil ha en trygg arbeidshverdag, anstendige garderobeforhold og at kollegaer dropper å klå på oss. Er det så utrolig vanskelig?