Anleggsarbeideren ble bare 26år: Fortell verden om Steinar
Steinar Angelskår var bare 26 år gammel da han mistet livet i en arbeidsulykke. Øystein og Marit Angelskår fikk den tyngste beskjeden en mor og far kan få.
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje om ditt lune og varme vesen, som gjorde at det var så godt å være med deg.» (1. vers av søsterens dikt til Steinar Angelskår).
– Vi har taklet dødsfallet på ulike måter i familien. Datteren vår Ingrid valgte å skrive et dikt. Steinar var lillebroren hennes. Tre år yngre. Det er et veldig fint dikt. Det beskriver han så godt, sier Øystein Angelskår og lener seg sakte fram i lenestolen hjemme på Leknes i Nordhordland.
Annonse
Han folder hendene i fanget og ser ned på bordet foran seg. Øynene blir tunge og blanke mens han lar tankene vandre fem og et halvt år tilbake. Til den vondeste dagen i sitt liv.
Det var på kvelden 30. juni i 2013 det plutselig ringte på døren i etasjen under der han sitter nå. Kona Marit gikk ned og åpnet.
Der sto presten.
– Han spurte om å få komme inn. Vi gikk opp i stuen og satte oss ned sammen alle tre. Han sa det rett ut: Steinar er død, sier Marit Angelskår.
Klemulykke
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje om kor morsam du var, underhaldningsinnslagets midtpunkt, og alltid med ein treffande kommentar på lur.»(2. vers.)
Presten var på vakt i kommunens kriseteam, og fortalte at sønnen hadde omkommet i en arbeidsulykke ved det lokale steinknuseverket Oster Pukk og Sand.
Den 26 år gamle skiftreparatøren skulle spyle sand fra et transportbånd da ulykken skjedde.
Ifølge tilsynsrapporten mistet han balansen under rengjøringen, og falt ned på det kjørende båndet. Så ble han kilt fast mellom transportbåndet og en sidefanger av stål.
– Han jobbet alene, så ingen vet nøyaktig hva som skjedde. Det var i alt fire arbeidere på pukkverket den kvelden. De hadde hver sine oppgaver, og holdt bare kontakt via radio. Da de ikke hørte noe fra Steinar, gikk de for å lete. Da fant de han i klem på transportbåndet, sier Øystein Angelskår fattet.
Etter kort tid var både politiet og brannvesenet på ulykkesstedet. Det var ikke behov for ambulanse. Det ble heller tilkalt en likbil, og kriseteamet ble kontaktet for å informere foreldrene.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Uvirkelig beskjed
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje at du kunne synge salmer av full hals, at du var sterk i din tru og hadde himmelen over livet.» (3. vers.)
Tåken står tett utenfor stuevinduet til Øystein og Marit Angelskår. Solen prøver å trenge gjennom, men klarer ikke ennå.
De er stille i noen sekunder. Faren krysser bena og legger armene i kors. Moren hviler haken i håndflaten sin. I seksjonen bak dem er et konfirmasjonsbilde av Steinar.
– Jeg husker ikke helt hvordan jeg reagerte da presten sa han var død. Du klarer ikke samle tankene. Det føltes på en måte som du står utenfor deg selv, sier hun lavmælt.
– Du reagerer med sjokk, men klarer ikke å ta det ordentlig innover deg med en gang. Det er uvirkelig, legger han til.
Mens presten var hos dem, tok foreldrene kontakt med datteren og samboeren hennes.
– Vi sa bare at Steinar hadde vært i en alvorlig ulykke og at de måtte komme hit. De skjønte det nok allerede da. Vi ba dem jo ikke til sykehuset. Jeg ringte også til broren min, som bor rett ved siden av oss. Etter en halvtimes tid var vi samlet, og hadde en lengre prat med presten, sier Øystein Angelskår.
Faren forteller at de var helt «satt ut» de første dagene etter de fikk den vonde beskjeden.
– Familien og venner var det viktigste støtteapparatet. Spesielt Steinar sine venner viste stor omsorg. De var veldig flinke til å komme på besøk å hjelpe til. Han var aktiv i bedehusmiljøet, og vennene der hjalp til med å organisere minnestund. Det var godt å få hjelp til å organisere det praktiske, sier han.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Nærmere 600 i begravelsen
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje at du var av typen som gav av deg sjølv, den som alltid stilte opp, engasjert i bygda, i ungdomsarbeid og i menneska rundt deg.» (4. vers.)
Så kom begravelsen.
– Steinar var populær, og hadde en veldig stor omgangskrets. Det møtte opp nærmere 600 personer i begravelsen. Vi visste det ville komme mange, men det var voldsomt. Vi fikk dessverre ikke til å hilse på alle. Det ble lagt fram en protokoll som alle kunne skrive et minneord i. All omtanke ble satt pris på. Den er uvurderlig, sier faren.
Marit Angelskår legger til at Leknes er en liten bygd, hvor «alle kjenner alle», og at mange kom for å kondolere etter ulykken.
– Vi kunne ikke låse oss inne, og valgte tidlig å gå ut og treffe folk. Bare vi handlet var det flere som kom bort for å si støttende ord. Det ble mange klemmer, sier hun.
Mens foreldrene bearbeidet sorgprosessen, foregikk etterforskningen av arbeidsulykken for fullt.
Allerede måneden etter ulykken skrev Arbeidstilsynet i en rapport at ledelsen ikke hadde kartlagt farer i driften godt nok. I tillegg avdekket de at nødstoppbryteren på transportbåndet ikke fungerte.
Pressen var fort på saken, og ville ha en kommentar fra foreldrene.
– Vi hadde blitt informert av lensmannen. Likevel opplevde vi det som litt brutalt da resultatene fra rapporten gikk rett ut på nett og deretter slått opp i avisene. Vi ble også oppringt av journalister som ville ha en kommentar, men det var fortsatt for nært, sier Øystein Angelskår.
– De ringte og ville ha et intervju på samme tid som vi var på vårt mest sårbare. Du vet nærmest ikke hva du svarer, så det ville vi ikke være med på, legger Marit Angelskåret til.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Besøkte ulykkesstedet
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje at du var ein leder som såg folk, både store og små, du hadde ein egen evne til å få andre til å kjenne at dei var verdifulle.» (5. vers.)
Ekteparet mener i dag det er umulig å si om ulykken skyldes menneskelig feil, eller bedriftens feil.
– Vi bestemte oss tidlig for å ikke bruke energi på å være sinte på arbeidsgiveren. Det er mye fordi han likte jobben så godt. Han stortrivdes. I tillegg hadde både han og vi et godt forhold til Bente Lorentsen, som var daglig leder. Hun stilte opp, holdt tale i begravelsen og taklet ulykken på en god måte, sier faren.
– Var det en trøst at han trivdes i jobben?
– Ja, absolutt. Det tok litt tid før Steinar fant en arbeidsplass som passet, men han gikk godt inn i miljøet på pukkverket. Arbeidet passet han bra. Han kjørte lastebiler og maskiner, noe han likte veldig godt. Skiftordningen passet han også bra, for da fikk han en del samlet fritid som brukte på hobbyene sine, sier Øystein Angelskår.
Som et ledd i å bearbeide sorgen valgte faren å besøke ulykkesstedet kun et par måneder etter tragedien.
– Jeg var der sammen med familie og noen venner av Steinar. Vi så på ulykkesstedet, og hadde en liten samling. Det var fint, men sterkt, sier faren og trekker pusten.
Han skjelver litt i stemmen.
– Tilsynsrapporten hadde allerede kommet da, og jeg husker jeg så den nødstoppbryteren. Det var tøft, men jeg er glad for at jeg ble med. Det er visse milepæler du føler du må gjennom i sorgprosessen, for å komme deg videre, sier faren.
Morsom og litt rampete
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje at du var ein trufast ven med eit enormt nettverk, du var av typen som prioriterte andre før deg sjølv.»(6. vers.)
Marit Angelskår ønsket ikke å bli med ektemannen da han besøkte ulykkesstedet. Det var for vondt. Hun har heller bearbeidet sorgen ved å jobbe, og snakke med venner, familie og kollegaer.
– Jeg jobbet som hjelpepleier før jeg nylig pensjonerte meg, og var tilbake i jobb cirka to måneder etter ulykken. Det var fint å ha tankene et annet sted. I tillegg hadde jeg mange fine samtaler med kollegaer. Jeg fikk mye omtanke og omsorg, og det gjorde godt. Du har behov for noen ser deg etter en sånn opplevelse, sier hun og ser ut av vinduet.
Tåken står fortsatt tett, men den har lettet nok til at du kan se hagen utenfor. Der spilte Steinar fotball med vennene sine i oppveksten.
Han bodde sammen med foreldrene til han var rundt 18 år gammel. Da begynt han på bibelskole, og flyttet til en leilighet like i nærheten.
– Han var stadig vekk innom, og hadde mye omtanke for både oss og kameratene sine. Han var en snill og morsom gutt, sier moren.
Hun smiler litt skjevt.
– Og litt rampete. Han var plutselig innom for å knabbe en pizza fra fryseren, sier hun og humrer.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– HMS må være første prioritet
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje at du likte motor, kraft og rørsle, at du for meg var verdas beste sjåfør uansett kjøretøy.» (7. vers.)
Det er nå fem og et halvt år siden ulykken, men foreldrene tenker fortsatt på sønnen hver dag.
– Savnet er like sterkt. Minnene er spesielt sterke ved anledninger som bursdag og jul. Og på ulykkesdagen. Da går du inn i en annen verden, sier Øystein Angelskår.
Han blunker tungt igjen.
– Jeg jobbet som elektriker, og var tilbake i jobb cirka en måned etter ulykken. Da jeg hadde jobbet et år ble jeg 64. Jeg hadde egentlig planlagt å jobbe lenger, men hadde ikke nok energi. Ulykken tappet meg for krefter, sier han og kremter.
Faren møtte heldigvis full forståelse for på jobben for at han ikke var like engasjert som før.
– Det eneste jeg klarte i en lang periode var å gå på tur. Da tenkte jeg ikke like mye på ulykken. Det tok rundt tre år å få noe av livsgnisten tilbake, sier han.
– Man kommer aldri helt over noe som det her, legger Marit Angelskår til.
De to forteller at de har et klart mål med å stå fram med historien sin.
– Vi håper vår historie kan bidra til at HMS i bygg- og anleggsbransjen kommer tydeligere i fokus, og at arbeidsplassene der ute blir så trygge som mulig, sier Øystein Angelskår og legger til:
– HMS må aldri bli en salderingspost. Det må være første prioritet. Vi har ikke råd til å miste …
Han kniper øynene sammen og trekker pusten dypt.
En ensom tåre triller nedover kinnet.
– Vi har ikke råd til å miste noen, gjentar han.
Gode minner
«Når eg skal fortelje verda om deg, vil eg fortelje med stolthet at du var min veselebror, og for meg var du umisteleg og saknet er så uendelig stort.» (8.vers)
Tåken utenfor har lettet mer nå, og en solstråle glimrer gjennom stuevinduet.
Øystein og Marit Angelskår reiser seg opp, tar på seg ytterklærne og går ut i høstkulden.De viser vei til et lite naust ved sjøen, rundt ti minutters gåtur fra boligen.
– Her var Steinar mye. På uteplassen her var ofte hele familien samlet om sommeren, sier faren og peker på den rimkledde bryggen ved det bølgestille vannet.
– Vi har en båt her også, som han brukte mye. I friperiodene fra jobben dro han ofte ut og fisket. I tillegg var han her med vennene sine. De hørte på plater, sang salmer og hadde det gøy, sier han.
Marit Angelskår sier den største trøsten deres er nettopp minnene om sønnen.
– Vi har så mange gode minner. Han var alltid enkel å ha med å gjøre, og veldig godt likt. Steinar var også veldig aktiv i bedehuset, og brukte mye fritid der. Han var i tillegg aktivt med for å få bygd Storstova, et aktivitetsbygg i tilknytning til skolen. Der har han fått et av rommene kalt opp etter seg. Steinarstova. Det er litt kjekt, sier hun.
Foreldrene sier de også finner en trøst i at sønnen var kristen.
– Vi er ikke engasjerte i menigheten selv, men når vi besøker graven sier vi på gjensyn, sier faren.
– Dere har tro på at dere ser han igjen?
– Ja, vi tror det. Og håper, sier han.
«Eg skal fortelja verda om deg, eg skal fortelje om deg og ditt liv, så minna om deg lever vidare og du alltid er med meg.» (Siste vers av søsterens dikt til Steinar Angelskår.)