Planter flest lever i varme og fuktige områder. I et globalt perspektiv er Norge veldig fattig på plantearter. Bare en brøkdel overlever en norsk vinter.
Botanikk er imidlertid vitenskapen om planter, ikke bare norske eller vinterherdige planter. Derfor er veksthus essensielle bygninger i botaniske hager på våre breddegrader.
Fem klimasoner
Utstillingsveksthuset som planlegges i Oslo botaniske hage er på 3200 kvm og skal romme plantemiljøer fra fem ulike klimasoner. I tillegg blir det undervisningsrom, toaletter og en liten kafé. Klimasonene ligger etter hverandre i en bue.
Den første og største sonen gjestene kommer til blir på ca. 800 kvm og skal huse et tropisk regnskogsmiljø. På sitt høyeste blir den litt over 20 m.
I tropisk regnskog er det intens konkurranse om lys, og som et resultat har det største mangfoldet av småplanter flyttet flere etasjer opp i trekronene. Det kan være temmelig mørkt og brunt på skogbunnen, mens det i trekronene lever masse planter, blant annet orkideer og ananasslektninger, helt uten forbindelse til bakken. Derfor er det viktig at de besøkende kan komme opp i trekronene i denne avdelingen. Det planlegges et utkikkstårn og en bro.
Den neste sonen er for planter fra områder med middelhavsklima. Her inngår mange viktige og kjente kulturplanter som oliven, fiken, vindruer og en mengde krydderplanter.
Deretter følger tropisk ørkenmiljø med spektakulære kaktuser og andre merkelige, ofte bladløse planter som er flinke til å spare på vannet.
Til sist, i veksthusets smaleste ende, skal det være en mindre avdeling med et fuktig temperert miljø for kjøttetende planter.
Under en jordvoll ligger den femte avdelingen som er for arktiske planter. Disse plantene er så spesialiserte til det barske arktiske miljøet at våre somrer fortoner seg som uutholdelig lange og varme. Til gjengjeld teller de ikke dagene så nøye når de går i dvale om vinteren. Vi kan derfor lure dem til å gjennomgå to blomstringssesonger i året, en om våren og en om høsten. Tilsvarende vil denne avdelingen ha mørk arktisk vinter både om sommeren og vinteren.
Arkitektkonkurranse, skisseprosjekt og forprosjekt
Prosjektet har gjennomlevd store utfordringer etter arkitektkonkurransen i 1998 som ble vunnet av Stein Halvorsen med konkurranseforslaget ”Oase 60o Nord”. Dette forslaget bestod av flere frittstående veksthus omkring en fire meter nedsenket utendørs ”oase”. Auditorium, undervisningsrom, arktisk avdeling og andre publikumsfasiliteter skulle ligge under bakken. Energikostnadene og byggekostnadene ved frittstående veksthus ble imidlertid sett på som unødvendig store.
Statsbygg engasjerte arkitekten bak vinnerutkastet til den videre prosjekteringen. Da Statsbygg leverte det første skisseprosjektet i november 2009, var veksthusavdelingene knyttet sammen i én bygningskropp. Her så arkitekten for seg en gangbane på toppen av veksthuset og en innvendig bro gjennom alle avdelingene. Glassfasadene skulle henge på et nettverk av vaiere spent opp ved hjelp av en ”ryggrad” på innvendige søyler.
Rett før innlevering av skisseprosjektet ble Statsbygg oppmerksomme på at grunnvannsstanden på byggetomten kun lå en meter under bakken. Kostnadene ved å bygge under bakkenivå ville dermed bli mye høyere enn først antatt.
Kunnskapsdepartementet krevde derfor at Statsbygg leverte et revidert skisseprosjekt. Nå gjennomgikk prosjektet store nedskjæringer for å oppnå kostnadsreduksjon. Veksthusets areal og volum ble redusert, auditoriet forsvant, ”oasen” ble hevet til bakkenivå og alle innvendige arealer som tidligere lå under bakken ble hevet opp og lagt under en jordvoll i bakkenivå. Gangbanen på veksthustaket ble fjernet, og den innvendige gangbroen ble redusert til den tropiske avdelingen. Det reviderte skisseprosjektet inkluderte også skisser til en billigere konstruksjonsmåte bestående av fagverk i stedet for vaiere. Statsbygg leverte det reviderte skisseprosjektet i april 2010.
Kunnskapsdepartementet godkjente det og valgte samtidig å gå videre med vaierløsning i stedet for fagverk selv om kostnadene var høyere. Dermed ble forprosjekt satt i gang på sommeren med ambisjon om ferdigstilling i tide til regjeringens budsjettkonferanse i mars 2011.
Konstruksjon og glassfasader ble skilt ut som egen entreprise, en prosess som tok mer tid enn Statsbygg hadde forutsatt. Nå ble det klart at bygget krevde en litt annen form og en mer stabil konstruksjon basert på A-rammer (se modellfoto) i stedet for den innvendige søylerekken.
I løpet av høsten ble Statsbygg dessuten oppmerksomme på en spillvannsledning parallelt med Finnmarksgata som gjorde det nødvendig å flytte bygget litt nærmere botanisk hage. Problemene gjorde at forprosjektet ble forsinket. I tillegg påpekte universitetet at veksthusets klimaløsning var mangelfull og at energiforbruket ville bli unødvendig høyt. Kunnskapsdepartementet har derfor krevd et revidert forprosjekt med en ny klimaløsning og utredning av en mer avansert og energieffektiv energiløsning.
Ørkenvandringen snart over?
For mange av de involverte har arbeidet for nytt veksthus fortonet seg som en ørkenvandring. Hver gang palmene har vært i sikte, og målet har forekommet like ved, har det vist seg å være en illusjon.
Vandringen startet med et intervju i Aftenposten i 1930 med hagens daværende bestyrer, professor Jens Holmboe. Her lanserte han hagens sterke behov for nytt veksthus. Oppgaven har blitt båret frem av hans etterfølgere, og stemningen og håpet har bølget frem og tilbake. I 1976 bevilget Stortinget penger på Statsbudsjettet, men straks etter ble midlene omdirigert til utbedringer av bygningene til Historisk og Etnografisk museum.
I de 81 årene ørkenvandringen har vart, har botanikken som vitenskap fortsatt å blomstre. Kunnskapen om verdens plantemangfold har eksplodert. Forståelsen av arvestoffet har gitt botanikere nye redskaper og metoder til å studere plantenes funksjon og slektskap.
Utviklingen på andre av samfunnets områder har ikke ligget etter. Ved hjelp av effektive transportmidler kan vi utnytte fjerntliggende planteressurser i stor skala, og dyrke planter til vår egen matproduksjon på den andre siden av kloden. For eksempel forutsetter dagens melke- og kjøttproduksjon at dyrene spiser kraftfôr basert på tropiske planteprodukter, men vi fortsetter likevel å tenke på melken som ”norsk”. Vi er blitt avhengige av det globale plantemangfoldet. Det er en innsikt skolene også må ta til seg. Det er ikke lenger nok med en tur til nærmeste bondegård for å forstå hvor maten kommer fra. Eksotiske planteprodukter har havnet i maten vår, i klærne, sneket seg inn i medisinskapet, i kosmetikken og en mengde andre produkter. Hver eneste dag nyttiggjør vi oss planter fra alle verdens hjørner, for det meste uten å vite om det.
Glassfasaden blir solfanger
Mer enn noen gang er det derfor nødvendig å skape arenaer til formidling av kunnskap om planter fra hele verden. Med en moderne og innovativ energiløsning kan veksthuset også bli et teknologisk forbilde. Glassfasaden kan brukes som en gigantisk solfanger, og overskuddsvarme fra sommeren lagres i bakken og brukes igjen om vinteren.
Veksthuset blir på denne måten et teknologisk speilbilde av en plante. Universitetet og Oslos befolkning har derfor god grunn til å håpe at ” Oase 60o Nord” ikke viser seg å være et nytt ”Fata morgana”.
