Lovforslag om innleie kan true bedrifter med ansatte

Når regjeringen nå tar tak i de senere års utvikling knyttet til innleie av midlertidig arbeidskraft og løsarbeidertilstander i ett omfang langt utover det som ble forventet når det ble åpnet for dette på begynnelsen av 2000-tallet, har de mange med seg. Det er åpenbart for de fleste at dette har kommet ut av kontroll og også må sees i sammenheng med den voksende kriminaliteten i arbeidslivet.

Særlig i byggenæringen har utviklingen gått i en helt annen retning enn det som var forutsatt. Istedenfor å supplere ved produksjonstopper har mange forlatt egenproduksjon som hovedmodell. Det er utallige eksempler på aktører som kun supplerer med egne ansatte, mens hovedproduksjonen utgjøres av innleid arbeidskraft. Dermed har man kommet i en situasjon som er motsatt av det man så for seg når det ble åpnet for innleie. Videre har dette, i områder hvor innleie har fått sterkest innslag, bidratt til nærmest kollaps i rekruttering av ungdom til yrkesfagene og det kommer stadig sterkere signaler om kritisk mangel på kvalifisert arbeidskraft.

Det er også en utvikling hvor mange deltar i konkurranse om oppdrag uten å vurdere om man har egne produksjonsressurser for å kunne utføre oppdraget hvis man vinner frem i konkurransen. For de fleste er det åpenbart at dette påvirker konkurransebildet og resultatene i den produserende delen av næringen. Selv med høy aktivitet og vekst i antall etableringer har ikke utførende håndverks-/ og entreprenørbedrifter bedret sine resultater de senere årene.

Det er ulike interesser om veien videre for bruk av innleid arbeidskraft. Bemanningsbransjen har vokst seg stor og mektig og har betydelige støttespillere. Mange aktører som tidligere selv drev egenproduksjon, har redusert denne helt eller delvis, nye aktører har bygd seg opp og tar markedsandeler fra det som tidligere var preget av utførende håndverks- og entreprenørbedrifter. Videre er det fra arbeidstagerorganisasjonene en forståelig bekymring over at arbeidsplasser i byggenæringen nå er preget av tungt innslag av innleid midlertidig arbeidskraft. I byggenæringens bransjeorganisasjoner og foretak forholder man seg ulikt til endringene. Interessemotsetningene går mellom de som i stor grad produserer selv, eventuelt bruker leverandører som forestår egenproduksjon, og de som i større grad har tilpasset seg endringene i rammevilkårene.

Regjeringen fokuserer i sitt lovforslag mye på å finne løsninger for byggenæringen. Det skal den ha honnør for, men etter min oppfatning har den ikke løst oppgaven. Intensjonen med forslagene er å sikre klarere ram­mer og større forutsigbarhet for både arbeidsta­kere og virksomheter i bemanningsbransjen, og samtidig redusere innleieandelen i bygge- og anleggsnærin­gen. Det er grunn til å stille spørsmål til innretningen av forslaget i forhold til hvordan dette vil ramme mange små og mellomstore bedrifter i næringen, og om de grep som er tatt faktisk vil virke innskrenkende ovenfor de aktører som allerede benytter innleie i betydelig grad.

I lovforslaget foreslås det at kun bedrifter med tariffavtale gis anledning til å supplere med innleie. Dette er oppsiktsvekkende og særlig for håndverksbedriftene, som er den delen av næringen med lav andel tariffavtaler, men samtidig størst andel fast ansatte, vil det oppfattes å være en kraftig innskrenkning. Regjeringen vil altså med sitt lovforslag medvirke til at bedrifter med høyest andel fast ansatte i byggenæringen, er de som nå må "omstille" seg, mens bedrifter med tariffavtale kombinert med lav egenproduksjon, ikke virker å måtte endre sin praksis i særlig grad.

Når Stortinget sluttbehandler saken før sommerferien er det mitt håp at det foretas en grundigere vurdering enn det regjeringen har gjort gjeldende spørsmål om organisasjonsfrihet og diskriminering av små og mellomstore bygghåndverksbedrifter med høy andel egne ansatte. Videre om lovforslaget vil bidra i korporativ retning i langt sterkere grad enn det som forventes av politiske myndigheter i vår tid. Stortinget bør komme til den konklusjonen at regjeringens forslag ikke vil løse de utfordringer som er knyttet til innleie av arbeidskraft, men tvert imot frata mange bedrifter med egne ansatte muligheten fra å kunne supplere i spesielle situasjoner på samme vilkår som øvrige aktører. Dette samtidig som de som allerede i stor grad benytter seg av betydelig grad av innleie, kan fortsette som før. Videre forventes det at Stortinget har den innsikt og forståelse av næringslivet at en lov som utestenger bedrifter uten tariffavtale rett til innleie, vil bli sett på som ett angrep på små og mellomstore bedrifter i byggenæringen med høy grad av egne ansatte.

Gjennom diskusjoner tilknyttet regjeringens lovforslag er jeg blitt utfordret på hvordan man kan begrense innleie i byggenæringen, siden jeg ikke mener regjeringens forslag vil bidra til dette. Min vurdering er at endringer i Arbeidsmiljøloven alene, ikke er et egnet virkemiddel i en situasjon hvor det ikke er ønskelig med totalforbud av innleie. Det er nødvendig å se dette i sammenheng med to andre områder i byggsektoren som har vært mye diskutert de siste 10- 15 årene.

For meg er det åpenbart at regelverket for offentlige anskaffelser og manglende etterlevelse av dette har skapt en arena for unødvendig lang rekke leverandørledd og bruk av midlertidig arbeidskraft. Er man derimot villig til å stramme inn regelverket for offentlige anskaffelser, og iverksette ett kontrollsystem etter samme modell som innført i Oslo kommune, er at man ett stykke på vei.

Det avgjørende slaget vil være å sørge for en innstramming av byggereglene. Dette gjennom å ta vekk frivillig Sentral Godkjenning som med god grunn har havnet i mistillit, og isteden fokusere på kompetansekrav og oppfølging i det enkelte prosjekt. Da særlig i den retning at man sikrer krav om fysisk tilsyn og kontroll på byggeplassene i tilstrekkelig grad til at regelverket etterleves. Tas byggereglene på alvor avgrenses mulighetene for å erklære oppfyllelse av kvalifikasjoner i tiltakene med midlertidig og innleid kompetanse.

Dessverre er det uenighet og sterk motstand i deler av byggenæringen knyttet til en utvikling i den retning. Man får derfor sette sin lit til at myndighetene, etter mange års nøling, sørger for at både anskaffelses- og byggereglene strammes inn og følges opp slik at de i større grad etterleves. Da vil behovet for kompetanse i eget foretak øke og innleieandelen reduseres. Videre vil næringen igjen bli mer attraktiv for ungdom som skal velge yrkesvei, samtidig som byggekvaliteten styrkes og forbrukervernet bedres.