Korona og det store samfunnsmaskineriet

Det snakkes mye om å holde hjulene i gang i disse lett surrealistiske tider. I mars avlyste takbransjen et planlagt stort arrangement, for å unngå situasjoner med smitterisiko. Før torsdag den 12. mars 20, trodde vi det skulle bli det mest dramatiske for bransjen denne våren.

Nå står absolutt alle i Norge overfor utfordringer av helt andre dimensjoner. Den siste uken har mange av oss virkelig tatt innover oss realiteten i måten vårt samfunn er skrudd sammen på, og hvor avhengige vi er av hverandre. Det dreier seg ikke om en enkel vogn med hjul, det er et stort og komplekst maskineri, som nå både går saktere, og knirker alarmerende høyt. Men som lederen i en av våre små bedrifter sa: "Vi skal klare dette også!" - Ja, for vi har i grunn ikke noe annet valg enn å tenke slik.

Myndighetene har en definert liste over samfunnskritiske funksjoner. Det er selvsagt både nødvendig og riktig å gjøre en slik utvelgelse, og alle forstår at det må prioriteres strengt. Selv om ikke alle har definerte samfunnskritiske funksjoner, har vi nå i løpet av få dager fått erfare at det ikke finnes jobber i kategorien "bullshit" eller "lowbrain". Forhåpentlig er det ingen som etter dette vil snakke om de som "bare sitter i kassa på Rema eller Kiwi", som vil se ned på de som nå holder bygg og inventar rent og desinfisert, eller de som kjører lass med varer til butikker, byggeplasser og sykehus. Forhåpentlig blir det nå også tydelig hvor viktig det er at vi har nok folk med høy utdanning og riktig kompetanse, som skal gi treffsikre helseråd til politikere, gjøre økonomiske beregninger, eller annet arbeid som krever høy akademisk utdanning.

Nå, når mange av oss er mer hjemme enn normalt, og noen kanskje må på sykehus, forstår vi enda bedre hvor viktig arbeid håndverkerne utfører – de gir oss tette tak, åpne rør, god ventilasjon, og sørger for livsnødvendig strøm.

Nå ser vi så tydelig hvor avhengige vi er av de som vil satse på privat næringsvirksomhet, de som kan og vil investere, og de som jobber fra tidlig til sent for å drive små og store bedrifter rundt om i hele Norge. Vi ser nå hvor viktig det er at vi har politikere som forstår alvoret, som tør å handle, og tør å ta i bruk absolutt alle tilgjengelige og mulige virkemidler. Vi forstår at vårt maskineri, er koblet til resten av verden.

Vi ser hvor viktig det er med solide og demokratiske samfunnsinstitusjoner, og hvilken viktig rolle det organiserte arbeidslivet, og i det hele tatt organisasjonslivet, spiller i krisehåndteringen. I organisasjonene kan vi samle oss, samarbeide og bidra.

Til tross for diskusjoner om hyttefolk som ikke vil hjem, om restriksjonene fra myndighetene kom for tidlig eller sent, var for milde eller for strenge, har vi vist at vi klarer å omstille oss raskt. Det som før var en digital mulighet, ble nå et helt nødvendig og kjærkomment verktøy. Helsevesenet har fått hjelp fra byggenæring og industri, på måter få hadde tenkt på før Korona. Vi har alle et ansvar for å ivareta de vi skal representere, men nå gjør vi det kanskje best ved å tenke på fellesskapets beste. Fellesskapets beste, er å hindre smitte, ta vare på de syke, og sikre at samfunnsmaskineriet går, selv om det koster å holde det i gang, og selv om det går saktere enn normalt.

Krisen vi nå står midt opp i, krever enormt mye av absolutt alle. Den vil kreve minst like mye i tiden som ligger foran oss, og etter at de strengeste restriksjonene er avsluttet.

Hva om vi kom ut av dette med fornyet blikk på oss selv og omgivelsene? Med litt større selvtillit i det vi selv driver med, og litt større respekt for andres kompetanse. Hva om den erfaringen vi nå har fått med omstilling og rask innovasjon, er noe vi klarer å ta med oss videre. Da kan det faktisk bety at et sted der fremme, kan krise bli til vekst.