Innlegg: Forpliktende trepartsamarbeid for økt boligbygging

Både for landet som helhet, men særlig i pressområdene er det blitt dramatisk vanskeligere for førstegangskjøpere å skaffe seg egen bolig enn for få år siden. På oppdrag fra NBBL har Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) analysert over 830.000 boligsalg i 43 norske kommuner. Den andelen av disse boligene den typiske førstegangskjøper har råd til er blitt mindre og mindre i takt med den kraftige boligprisveksten. Fast jobb og vanlig lønn er ikke nødvendigvis nok for de uten tilstrekkelig egenkapital eller foreldre som kan hjelpe. En prisoppgang på 12,3 prosent på landsbasis det siste året gjør heller ikke boligsparingen enklere. Mest krevende er situasjonen i Oslo der førstegangskjøperne bare har råd til under 1 prosent av alle omsatte boliger, men utviklingen er også negativ i mange andre større og mellomstore byer.

Årsaken er selvfølgelig flere, og mange peker på de lave rentene. Likevel kunne ikke den sterke boligprisveksten vært mulig uten at det står langt flere klare til å kjøpe bolig enn det er boliger til salgs. Det råder en grunnleggende ubalanse mellom boligbehov og byggetakt i pressområdene. Et større tilbud av boliger vil også redusere temperaturen i budrunder og dempe prisnivået for brukte boliger. Man kommer derfor ikke utenom økt boligbygging som løsningen hvis man vil dempe boligprisveksten. Skal det skje, må alle med ansvar bidra ekstraordinært, og vi må hindre at partene stadig skylder på hverandre for manglende boligbygging.

Fra arbeidslivet kjenner vi trepartssamarbeidet der arbeidsgivere, arbeidstakere og myndigheter samarbeider tett om spillereglene seg imellom. Også boligbyggere, stat og kommune kunne gjort noe lignende for en ekstraordinær innsats for økt boligbygging. Ingen av aktørene har alt ansvar for et velfungerende boligmarked alene. Løsningen kan være et gjensidig forpliktende trepartssamarbeid for økt boligbygging.

For at det skal kunne bygges flere boliger må norske kommuner gjøre langt flere tomter byggeklare og planlegge flere nye boligområder raskere. Ingen boliger kan bygges uten kommunal godkjennelse. Kommunene er derfor de viktigste myndighetsaktørene for økt boligbygging. Samtidig bruker de stadig lengre tid på denne jobben. I Oslo har saksbehandlingstiden for planer økt med 386 dager fra 2019 til 2020, og er nå 5 år i gjennomsnitt. I tillegg kommer byggesaksbehandlingen. Hovedstaden er ikke alene. I Drammen, Fredrikstad, Bodø, Tromsø, Moss og mange andre kommuner går utviklingen feil i retning og sender boligprisene til himmels på grunn av mange års saksbehandling og manglende boligbygging. Det beskriver godt hvor stor brems kommunene kan være. Men det forteller også hvilken positiv kraft de kommunene som alltid har mer enn nok byggeklare tomter kan være for boligbygging og muligheten til å etablere seg gjennom rask og forutsigbar saksbehandling. Det er avgjørende at kommunene må være aktive pådrivere for tilstrekkelig boligbygging, ikke bare passive behandlere av innsendte søknader.

Det er staten som har ansvaret for plan- og bygningsloven og det tekniske regelverket. For at plan- og byggesaksprosessene i kommunene skal gå fortere må staten ta et ekstraordinært ansvar for å forenkle lov og forskrifter, standardisere det tekniske regelverket og digitalisere planprosessene. Stat og fylkeskommunene må samtidig heve terskelen ytterligere for bruk av innsigelser. Boligbygging må rett og slett få forkjørsrett i en tid med så grunnleggende ubalanse mellom tilbud og etterspørsel.

Boligbyggerne må på sin side bygge mer når tillatelsene foreligger, særlig i de pressområdene der etterspørselen er størst. Det finnes systematisert kunnskap om beste praksis gjennom Bygg21-samarbeidet, og det er utarbeidet veiledere og gitt anbefalinger til mer effektive byggeprosesser. Både boligbyggere og myndigheter må ta disse anbefalingene i aktivt bruk i en felles dugnad for å øke boligbyggingen og til en kostnad flere har råd til. Større variasjon i det som bygges vil gjøre at flere kan finne det de ønsker og kan bære økonomisk. Borettslagsformen med lav andel innskudd er allerede en modell som passer mange. I tillegg har mange boligbyggelag og noen andre utbyggere lansert ulike alternative veier for å hjelpe flere inn på boligmarkedet gjennom ordninger som leie-til-eie, Bostart og Deleie. Ordninger som gjør det mulig for etablerere uten tilstrekkelig egenkapital eller foreldre som kan hjelpe å eie sin egen bolig. Sammen må bransjen og myndighetene identifisere hvilke rammebetingelser som skal til for at antallet boliger som formidles gjennom slike ordninger økes.

For lav boligbygging og fortsatt høy boligprisvekst kan skape større sosial ulikhet mellom de som eier en bolig, og de som sliter med å komme innenfor. Eierandelen har gått kraftig ned blant de som tjener lite. Det kan true den norske boligmodellen der de aller fleste har hatt muligheten til å eie egen bolig noe som igjen har bidratt til at formuesforskjellene er mindre enn i de fleste andre land. Å utvide antallet som kan få startlån fra Husbanken er noe staten samtidig bør gjøre for den gruppen som rammes av de strenge reglene til egenkapital bankene er pålagt.

Løsningen på et bedre boligmarked er at de tre viktigste aktørene legger kjepphester til side og forpliktende samarbeider tettere og bedre.

Dette er et leserinnlegg og meninger i innlegget står for forfatterens regning.