Hvorfor trenger vi (mer) innovasjon i BAE-næringen?

Slike målinger fanger imidlertid dårlig opp den nyskapingen som skjer i denne næringen. Næringen er prosjektbasert og består av et stort antall aktører, noe som gjør det vanskelig å identifisere innovasjoner og hvem som ‘eier’ dem.

Påstanden om at BAE-næringen er lite innovativ blir derfor ofte imøtegått med henvisninger til all den nyskapingen som faktisk skjer. Utallige nye løsninger utvikles i det daglige i et prosjekteringsrom eller på en byggeplass for å løse små og store problemer. Det er dessuten mange eksempler på større innovasjoner, slik som nye gjennomføringsmodeller og samhandlingsformer på St. Olavs Hospital og i Powerhouse, industrialisert bygging i det nye sykehusprosjektet i Tønsberg, forflytning av prefabrikkerte betongkonstruksjoner i Bjørvika, osv. Det er nok av eksempler.

Et mer relevant spørsmål er derfor om BAE-næringen er innovativ nok? De fleste vil være enige i at det er et betydelig potensial for mer innovasjon i denne næringen, uansett hvilke deler av den vi ser på. Nyskaping ligger jo i prosjekters natur, så hvorfor er ikke denne næringen i front når det gjelder innovasjon? Er det slik, som noen hevder, at kundene her tradisjonelt ikke har etterspurt innovasjon og at de bare er opptatte av pris? I innovasjonslitteraturen er det en kjent sak at kunder spiller en viktig rolle for å drive fram innovasjon, og at samspillet mellom kunder og leverandører bidrar til utvikling og ikke minst bruk av nye løsninger. Mangel på samhandling blir ofte fremhevet som en av de største innovasjonsbarrierene i BAE-næringen. Det er derfor et viktig skritt på veien at innovasjon og samhandling er satt på agendaen, både i Bygg21 og på bestillersiden.

Andre hevder at motivasjonen for innovasjon er lav i denne næringen fordi man (hittil) ikke har kjent noen store trusler utenfra, og næringen har levd godt med et stort sett bra marked. BAE-næringen er på den ene siden en av de mest konkurranseutsatte næringene vi har, der inngangsbarrierer er lave. Enhver kan skaffe seg en hammer eller malerkost og gå inn i denne næringen. Samtidig har tilgangen på nye prosjekter og oppdrag vært god. Spørsmålet er, vil dette vare?

Vi ser nå inntoget av utenlandske aktører på det norske markedet, både på bygg- og anleggssiden. Debatten dreier seg i stor grad om hva dette betyr i forhold til seriøsitet og HMS, men vi må huske at mange av disse aktørene er svært kompetente og kan bringe med seg nye og innovative løsninger. Det positive er at dette kan bidra til at innovasjoner tilflyter norsk BAE-næring og at det bidrar til å skjerpe norske aktører. Den store utfordringen ligger i muligheten for at det kan komme aktører på banen som tenker fundamentalt nytt og som bringer med seg såkalt ‘disruptive innovation’. Dette er innovasjon som fullstendig endrer måten man gjør ting på, og som feier eksisterende aktører av banen. Vi har sett dette i andre næringer, og ser også konturene her med 3D printing og full-industrialisert bygging i Kina.

Det kan altså komme noe vi ikke har forutsett. Er norsk BAE-næring i så fall rigget for å møte dette? Kan næringen utvikle seg til å bli en pådriver for nye løsninger, som kan bidra til å øke konkurranseevnen til norsk BAE-næring og Norge generelt? Dersom næringen ikke tar denne utfordringen, vil et annet spørsmål snart presse seg fram: hvorfor skal myndighetene satse på en næring som ikke viser interesse eller evne til å møte utfordringer med å være proaktiv i forhold til innovasjon? Det er noe å tenke på. Vi som står på forskersiden ønsker i tett samarbeid med næringen å bidra til å bedre innovasjonsevnen i næringen, enten det dreier seg om å utvikle innovative løsninger for klimatilpasning eller nye samarbeidsmodeller. Gjennom Prosjekt Norges BAE-program har vi et viktig virkemiddel for å få til dette sammen.