Folk vil ha kafé på hjørnet, kommunen vil ha sykkelbod

Det går på to hjul i svingene i hovedstaden. I forslaget til ny sykkelparkeringsnorm kreves det tre sykkelparkeringsplasser per 100 kvadratmeter bruksareal til bolig. Det er i utgangspunktet helt ok, men minst halvparten av disse parkeringsplassene skal «være innvendig i bygg eller ha overbygg» og minst 15 prosent skal plasseres i boligbyggenes første etasjeplan. Dersom dette blir vedtatt, vil det gi færre kvaliteter i nye boligbygg og dårligere byutvikling. Når sykler skal parkeres i førsteetasjer fortrenger dette potensielle og etterspurte familieboliger som kan ha direkte utgang mot hage og felles utearealer. Sykkelparkeringen vil også fortrenge etterspurte næringslokaler mot gatene og torgene som skal fylles med attraktivitet og aktivitet. Boligutviklerne har samstemmig unnsagt normen i høringsutkastet og pekt på misforholdet mellom effekten sykkelparkering i førsteetasje vil ha for få beboere, og de negative konsekvensene arealbruken får økonomisk og kvalitetsmessig.

Nå har man arbeidet i årevis med å redusere gateparkering og bilbasert arealbruk. Når derimot syklene blir store- og mange nok, det er blitt populært med transportsykler med lasteplan, vil de oppta like stor plass og skape like store motsetningsforhold til annen gatebruk som bilene har gjort. Trygg og sikker sykkelparkering kan enkelt plasseres i kjellerareal som kan nås med heis eller ramper, som i dag. Det er også unødvendig og fordyrende at det skal være ladeplass til syklene. På samme måte som man ikke bør bestemme at folk skal ha gardiner, trenger man selvsagt heller ikke regulere hvor det skal lades. De fleste har strøm i boligen og lader batteriet trygt på kjøkkenbenken. Normen må i større grad reflekterer hvordan folk lever. De fleste gårdsplasser og felles utearealer i Oslo benyttes allerede til bl.a. oppstilling av sykler og barnevogner. Å sikre plass til flere sykler på en fleksibel måte, kan helt klart ivaretas også ved å tillate parkering i felles utearealer slik folk allerede gjør.

Det er mange kvalitetshensyn skal tas i bolig- og byutviklingen, og politikerne må prioritere bedre. I tillegg til sykkelparkeringskrav er det blant annet krav om varemottak på egen grunn, krav til minste felles uteareal, antall soltimer på utearealet, gjennomgående leiligheter, boligstørrelse og miks, krav til bebyggelsesstruktur og forventninger om kvartaler, skjerming mot støy osv. I tillegg kommer rekkefølgekrav til sosial og teknisk infrastruktur som for eksempel barnehager, parker og sykkelveier. Det blir da vanskelig og utfordrende å få til god byutvikling. Kommunen må samordne eget regelverk, normer og føringer slik at overordnede hensyn blir ivaretatt. Midt i mylderet av mange prioriterte krav, slår små detaljerte krav, som ny norm for sykkelparkering, negativt ut, både estetisk og økonomisk.

Bystyrets- og byrådens manglende prioriteringer av de mange positive virkemidlene for boligbyggingen, gjør det per i dag umulig å bygge videre på den tette byen mange etterspør.

De historisk viktige byområdene er den dag i dag forbildet for framtidens bærekraftige bolig- og byutvikling. I denne utviklingen er boligen navet og boligutviklerne bidrar direkte til etablering av nye herlighetsverdier som torg, plasser og parker for flere. Møtet mellom boligen og det offentlige rom kan derfor ikke være en garasjeport, eller et vindu inn til en rom der det kun er parkert flere hundre sykler. Dette er en arealmessig luksus Oslo ikke er tjent med å kreve samtidig som man ønsker mindre press på boligpriser og økte sosiale bidrag.

La derfor ikke sykkelen, som et viktig redskap for mobilisering og folkehelse, stå i veien for boligkvalitet. Prioriter mennesker og byliv.